Snakker vi om avfallet i Oslo?


av Knut Eirik Ballestad, daglig leder Trondheims Renholdsverk

Den siste tids debatt i kjølvannet av det som presenteres av media som en krise på søppelfronten i Oslo har fått mange til å dele av sine «kunnskaper» og meninger. Det er tydelig at et så viktig tema som renovasjon og avfallshåndtering engasjerer.

I utgangspunktet er engasjement og meningsutveksling bra, og vi bør alle ønske debatter velkommen. Når de føres saklig og nøyaktig kan de bidra til å bringe samfunnet fremover. På den annen side kan usakligheter og unøyaktigheter i viktige debatter virke nedbrytende og få negative konsekvenser.

Dessverre synes jeg kategoriske overskrifter i media og enkelte politikeres behov for å markere sine standpunkt har ført «vår» debatt på et uheldig spor. Dette forsterkes av at de mest radikale meningene får mest spalteplass. Jeg synes også at ærlige forsøk på å presentere mer balanserte standpunkt har blitt jammet ved å fokusere på problemstillinger som har liten sammenheng med det jeg oppfatter er temaet.

Som daglig leder for Trondheim Renholdsverk AS og ansvarlig for innsamling av husholdnings-avfallet i Trondheim er jeg sannsynligvis over middels interessert i saken og har litt over middels kunnskaper om emnet. Jeg har også et stort ønske om en bransje som trekker i samme retning, ikke det motsatte.

Med den bakgrunnen ønsker jeg å bidra med noe jeg håper kan ha en balanserende effekt på debatten slik at det blir lettere for oss alle å søke i samme retning igjen.

Forfatter: Knut Erik Ballestad

Hva handler debatten egentlig om?

Hvis man googler «søppel i Oslo» får man mange treff. En overvekt av overskriftene er etter min mening lite balanserte og flere er lite egnet som bidrag i en god debatt.

«Privat er dyrt og dårlig» sto det å lese i Klassekampen 20. januar. Det er ikke lett å skjønne hva overskriften dreier seg om, men den trigger umiddelbart noen følelser. Et av flere eksempler på avsporinger mener jeg.

Det er åpenbart at det har oppstått utfordringer med innsamlingen av avfallet i Oslo, og da bør diskusjonene kanskje først og fremst dreie seg om det. Saklige analyser om årsaker og sammenhenger basert på fakta hadde jeg ønsket velkommen.

Det jeg i stedet finner er en debatt om verdier og prinsipper bragt på banen av politikere og media som utnytter den uheldige situasjonen i Oslo.

Dette er selvsagt ikke ulovlig, men jeg opplever at de som setter dagsorden baserer prinsipielle diskusjoner og verdidebatten på én enkelt situasjon og forsterker standpunktene med upresise fakta.

Jeg har forsøkt å rydde litt i det jeg har lest og hørt og følgende spørsmål synes å gå igjen:

  • Er privat eide bedrifter bedre og mer effektive enn offentlig eide?
  • Hvor foregår innovasjonene innen avfallsbransjen?
  • Er konkurranse eller monopol best?

Med ovenstående som tema hentes argumenter og eksempler fra hele landet under dekke av å snakke om situasjonen i Oslo. Samtidig blir debattantene stadig utfordret, konfrontert og nærmest avkrevd svar om temaer på kanten av problemstillingene og verdidebatt blandes med mer trivielle diskusjoner. Dette er uryddig og uheldig.

Mye av dette dreier seg i stor grad om verdivalg. Vi får en verdidiskusjon og de skal man ha respekt for. Verdidiskusjoner er godt egnet til å få folk til å gå i forsvar.

Det er bare å være litt bastant så hopper jeg i skyttergrava. Derfra er det veldig vanskelig å skille venner fra fiender og det tryggeste blir å skyte på alt som nærmer seg. Resultatene er sjelden gode. Vi får tapere.

Når vi diskuterer verdier er det viktig å ha respekt for og anerkjenne våre meningsmotstanderes standpunkt. Vi må være forsiktige med forhastede konklusjoner og vi må være etterrettelige med bruken av fakta, og ikke minst så bør vi holde mulighetene åpne for at den andre også har mye positivt å bidra med.

I denne debatten opplever jeg mye av det motsatte. Man blander verdidebatt og diskusjoner om fakta. Det etableres fronter, media tar i bruk tunge skyts og stigmatiserer. Dette er bilde av en polariserende debatt. Verdidebatter bør ikke ha polariserende effekter. De bør fremme aksept og samhandling.

Som tidligere nevnt, synes jeg det er uheldig at man blander verdidebatt med fakta-diskusjoner. Jeg mener det blir feil å ta situasjonen som har oppstått i Oslo direkte til inntekt for monopolisering og påstå at den ikke kunne oppstått dersom innsamlingen ikke var gjenstand for konkurranse. Bildet er mye mer nyansert og komplisert.

Man må gjerne bruke situasjonen som et utgangspunkt til en slik diskusjon, men da bør man være tydelig på at det er det man ønsker og ikke blande kort.

En mer fruktbar diskusjon kunne handle om hvordan konkurransen ble gjennomført, hvordan vekslingen ble gjennomført og hvordan gjennomføre endringer.

Spørsmålet om eierskapet av en bedrift er avgjørende for effektiviteten og kvaliteten på leveransene synes jeg er preget av en «enten-eller» holdning i begge retninger.

Offentlig eierskap er best mener noen, mens andre sier at privat eide bedrifter er mest effektive. Dette er selvsagt legitime standpunkt, men de står seg dårlig kun som påstander.

Hva vil det si å være best?

Det må avgjøres ut fra målsettingene for bedriften, og målene må ligge til grunn når man evaluerer den. Derfor blir det også galt å debattere hva som er best når det ikke er definert noe mål.

Effektiviteten til en bedrift er avhengig av en rekke faktorer. Eierstyring, organisering, ledelse og motivasjon er noen av disse. Alt dette må være til stede enten bedriften eies av private eller offentlige, og kvaliteten på disse elementene er mye av det som bestemmer effektiviteten og kvaliteten på leveransene. Derfor blir det galt å dømme potensialet på leveransene basert kun på eierskapet. I utgangspunktet er det likt.

Med dette som utgangspunkt kan man tenke seg en diskusjon om hva slags eierskap som gir billigst eller dyrest leveranser. Mer nøyaktig blir det om vi tar utgangspunkt i hvilke mål eierne har med bedriften.

Dersom en eier bare har som mål å produsere en leveranse og ikke krever utbytte vil den med stor sannsynlighet bli billigere enn med en eier som stiller krav til utbytte, gitt at de opererer under samme rammefaktorer.

Innenfor vår bransje finnes det flere eksempler på bedrifter med offentlige eiere som løser kommunens lovpålagte oppgaver. De kan ikke kreve utbytte fra produksjonen. Følgelig kan man tenke seg at det blir billigere enn om en bedrift som har krav til utbytte leverer tjenesten. Likevel er dette en sannhet med mange modifikasjoner fordi det neppe er mulig å finne gode eksempler som opererer innenfor like rammefaktorer.

Teoretisk kan man likevel si at innenfor like rammer vil et offentlig eierskap kunne gi like god kvalitet billigere enn et selskap hvis eiere krever et overskudd, og differansen er overskuddet.

Som sagt, hvorvidt eieren er offentlig eller privat avgjør ikke hvor effektiv en bedrift er.

En liten tilleggsinformasjon: Størrelsen på renovasjonsgebyr har flere steder i debatten blitt brukt som argument for å vise at offentlig eide renovatører er billigere enn private. Det er en grov forenkling.

Innsamlingskostnadene er bare en del av renovasjonsgebyret. Når gebyret regnes ut tas det med inntekter og kostnader knyttet til å sende avfallet videre til gjenbruk, gjenvinning eller deponering, administrative kostnader tas med, drift av gjenvinningsstasjoner, innsamling og forvaltning av farlig avfall og ikke minst vedlikehold og drift av de forskjellige innsamlingsløsningene.

Alt dette er forskjellig fra kommune til kommune. Når vi i tillegg vet at kildesorteringen er veldig forskjellig og ser på alt annet som er forskjellig (f eks topografi, demografi og infrastrukturen) – alle faktorer som påvirker renovasjonskostnadene – fra kommune til kommune, aner vi at en sammenligning av renovasjonskostnadene i seg selv blir vanskelig og dermed et helt feil grunnlag å sammenligne innsamlingskostnadene til forskjellige kommuner på.

Hvor foregår innovasjonen i vår bransje?

En kategorisk debatt om dette blir også feil, selv om uenigheter på dette området er mer ufarlig fordi det ikke dreier seg om verdier.

Å hevde at det ikke foregår innovasjon i privat eide bedrifter blir like galt som å påstå at det bare er offentlig eide bedrifter som innoverer. (Det er nesten slik at dette ikke er verdt videre refleksjon.) Det foregår mye innovasjon på mange nivå og mange plan i de fleste bedrifter.

I løpet av mine snart seks år i bransjen har jeg besøkt både privat og offentlig eide aktører og jeg overraskes stadig over hvor flinke alle er til å søke etter bedre løsninger og hvor mye som utvikles.

Dog kunne det vært spennende å systematisk registrere hvor innovasjoner blir gjort, og hvilke. Nøyaktig kunnskaper om dette kan sikkert være gyldige argumenter i en diskusjon om konkurranse og monopol. Inntil videre velger jeg å tro at det finnes innovasjon i alle leire og at det er mer enn konkurranse som fremmer den.

Det fører meg over på det siste spørsmålet som blir reist;

er konkurranse eller monopol best?

Heller ikke dette spørsmålet mener jeg debatteres som det fortjener. På samme måte som de ovenstående problemstillingene er det noen som trekker inn forstyrrende elementer og upresis bruk av fakta.

Avfallsbransjen i Norge står for mer enn 7000 arbeidsplasser i et stort antall offentlig og privat eide virksomheter og de omsetter for flere milliarder kroner hvert år.

Avfallet blir stadig mer verdt og omsetning vokser som følge av at det oppstår mer avfall og fordi det stadig blir viktigere å få avfallet resirkulert. Samtidig må det farlige avfallet tas ut av kretsløpet.

Avfall oppstår fra alt vårt virke hele tiden, og det må samles inn og resirkuleres enten det oppstår på Finnmarksvidda eller i Oslo sentrum.

Dette har blitt ivaretatt og utført på forskjellige måter av alle aktørene i bransjen. Tildeling av oppgavene skjer også på forskjellige måter. Kommunene velger den organiseringen de mener ivaretar sine behov best, basert på erfaringer og de eksisterende rammefaktorene. Næringsaktørene gjør det samme.

Et kategorisk utsagn om at enten den ene eller den andre tilnærmingen er best blir da å underkjenne vurderingene til alle de som har valgt noe annet og egner seg som jeg tidligere har hevdet bare til å jage folk i skyttergravene. Som for mange andre ting er det både fordeler og ulemper både med monopol og konkurranse og det er ikke slik at man ikke konkurrerer selv om man får direkte tildelt en oppgave. Det er mange måter å konkurrere på.

Jeg er enig at det er en viss fare for å sovne på vakt dersom ingen utfordrer, men det er mange måter å utfordre på og jeg tror det er svær få ledere i dag innenfor monopolvirksomheter som ikke er bevisste den effekten. Dette er i seg selv skjerpende og behovet for å motbevise en slik effekt skaper mye energi og gode prosesser i disse bedriftene.

På samme måte vet vi at aktører som konkurrerer om sine oppdrag også har andre målsettinger enn å generere overskudd. De ønsker også en bærekraftig utvikling over tid fordi det er det beste for dem.

Så er det til slutt også slik at det sikkert finnes eksempler på det motsatte i begge leire, men de velger jeg å tro er unntakene.

Mitt ønske var som sagt å balansere litt. Jeg oppfordrer debattantene og spesielt referentene til å forholde seg til fakta og gå ryddig frem.

Det er lov å ha forskjellige meninger og det er lov å gjøre ting på forskjellige måter.

Det er også lov å organisere renovasjon på forskjellige måter. I Norge finnes det mange gode løsninger og innovasjoner skjer over alt. Ved å bruke erfaringene fra alle disse forskjellige, i debatter og søken etter bedre løsninger kommer vi stadig frem til bedre resultater.

Dette er først og fremst mulig på arenaer der flest mulig møter, og som er preget av verdsetting av de forskjellige meningene.

Når det gjelder renovasjon og streben etter å få avfallet tilbake i kretsløpet tror jeg vi alle i det lange perspektivet har de samme målene. Derfor tror jeg også vi er best tjent med én bransje som står samlet for å nå dem.

Da er det avgjørende at vi klarer å snakke sammen, debattere og presentere konklusjonene på en god måte innenfor premisser som vi selv setter.

Til slutt noen tanker til alle som jobber med renovasjon i Oslo! Jeg håper og tror dere snart oppnår den gode kvaliteten dere ønsker!

Lykke til!