INNFØRING AV EUS HÅNDHEVINGSDIREKTIV I NORSK RETT: INGEN GOD IDE

Av: Peter Ørebeck, Politisk rådgiver Senterpariets Stortingsgruppe 


Håndhevingsdirektivet virker motsatt av det departementet påstår. Hvordan Arbeids- og sosialdepartementet kan konkludere med at håndhevingsdirektivet vil «bidra til et mer effektivt tilsynsarbeid og gjennomføring av vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt» (høringsnotatet s. 70) er ikke godt å forstå.

Regjeringen Solberg har foreslått å innføre EUs håndhevelsesdirektiv (2014/67/EU) – som skal utfylle og gjennomføre EUs utsendelsesdirektiv (96/71/EF) – ved en endring i arbeidsmiljøloven. Et forhold som gis særlig oppmerksomhet er saksbehandlingsreglene vedr. tvangsinndrivelse av krav slik som mulkt og overtredelsesgebyr. I denne kronikken behandles en side ved dette; hvem som har kompetanse til å vedta og iverksette tvangsforretninger mot firma som har utstasjonert arbeidere i et annet land: I Regjeringens forslag (Prop 5 L for 2016-2017) heter det som følger:

«Departementet foreslo i tråd med direktivet at alle pengekrav som blir krevd inn i medhold av bestemmelsen tilfaller den EØS-stat som gjennomfører innkrevingen (artikkel 19 nr. 1)» (s. 11, uth.her).

Det nye direktivet skal ifølge Arbeids- og sosialdepartementet «bidra til et mer effektivt tilsynsarbeid og gjennomføring av vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt» (høringsnotat av 13. januar 2016 s. 70).

En slik evt. vending er godt nytt for Riksrevisjonen som har kritisert at «Arbeidstilsynet bruker i liten grad reaksjoner som virker avskrekkende … [De] «bruker overtredelsesgebyr lite som virkemiddel» (Riksrevisjonen Dok 3:15 (2015-2016) Arbeidsmiljøkriminalitet s. 8).

De «sterkere reaksjonsmidlene» som Riksrevisjonen etterspør (dok.3:15 s. 63-64) vil, påstår departementet, som følge av at håndhevingsdirektivet kommer medføre at norske myndigheter kan

  1. etterforske f.eks. latvisk firma som utstasjonerer sine arbeidstakere i Norge for brudd på norsk arbeidsmiljølov i Norge,
  2. konstatere brudd på norske regler
  3. treffe vedtak om mulkt eller overtredelsesgebyr som, hvis firmaet unnlater å betale, medfører at
  4. Statens innkrevingssentral (SI) utstyrt med vedtaket, tar arrest og håndpant i f.eks. firmaets biler som sikkerhet.
  5. Deretter realiseres pantet, slik at mulkt, gebyr og utgifter for øvrig blir dekket.

Spørsmålet er imidlertid om det virkelig forholder seg slik. Det springende punkt er hvilket land som det siktes til med departementets formulering «den EØS-stat som gjennomfører innkrevingen». Er dette tvangskompetanse for Norge i Latvia og for Latvia i Norge eller er det Latvia i Latvia og Norge i Norge, som før?

Hva som gjelder får leseren en antydning om ved lesning av direktivets danske tekst: Her heter det i håndhevingsdirektivet Artikkel 19 (Omkostninger):

«1. De beløb, som er inddrevet i forbindelse med de sanktioner og/eller bøder, der er omhandlet i dette kapital, tilfalder den bistandssøgte myndighed».

Dette betyr at vertslandet (Norge) må samspille med et annet land – etableringslandet (her i mitt eksempel Latvia) – ved en evt. tvangsforretning. Arbeids- og sosialdepartementets ordvalg i høringsnotat viser at dette er meningen:

«Et sentralt sett av regler i direktivet gjelder statenes forpliktelse til å yte hverandre gjensidig bistand med å underrette om, og eventuelt kreve inn administrative økonomiske sanksjoner. Det gjelder typisk situasjoner der vertsstatens myndigheter har ilagt en økonomisk sanksjon, men ikke fått innkrevd denne før tjenesteytelsen er avsluttet og virksomheten har returnert til etableringsstaten. I slike tilfeller kan vertsstaten be etableringsstaten om bistand til å underrette virksomheten om sanksjonen, og om nødvendig kreve inn det økonomiske kravet» (s.7 – uthev.her) .

 Her sies det i klartekst at vertsstaten kan be etableringsstaten både om bistand til å underrette virksomheten om sanksjonen men også om nødvendig, be etableringsstaten om å forestå innkrevingen. Det er klart at det ikke kun dreier seg om en fakultativ adgang, men om en rettslig plikt: «norske myndigheters plikt til å bistå andre EØS-lands myndigheter» (s. 55), noe som klart følger av håndhevings.

«SI har ingen myndighet til å gjennomføre tvungen innkreving, herunder avholde utleggsforretning utenfor Norge. Håndhevingsdirektivet kapittel VI kan derfor bidra til en mer effektiv innkreving av tvangsmulkt og overtredelsesgebyrer som er ilagt tjenesteytere etablert i andre EØS-land.

 Departementet foreslår at SI skal ha myndighet til å anmode ansvarlige myndigheter i andre EØS-land om å kreve inn alle pengekrav som følger av vedtak om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr som er rettet mot utenlandske virksomheter som har utføret tjenester i Norge, og som gjelder brudd på regler som følger av utsendingsdirektivet eller håndhevingsdirektivet» (s. 57)

Det fremgår her at det som har grenseoverskridende virkning er kun det norske vedtaket om mulkt eller overtredelsesgebyr. Norge slipper – etter at direktivet er implementert, å bringe saken inn for latviske domstoler eller andre vedtaksføre organer for så å få dom eller vedtak for mulkten eller gebyret i Latvia før tvangsinndrivelse skjer. Norske vedtak har tvangskraft i hele EØS-området. Imidlertid kan norsk namsmann eller SI ikke selv forestå tvangsforretningen. I Latvia må SI søke bistand hos latvisk tvangsmyndighet. Dette betyr da at gebyret eller mulkten – når den er inndrevet tilfaller Latvia og ikke Norge.

Følgen av en slik ordning er selvsagt at Norge blir uten insentiv for å ilegge utenlandsk firma mulkt eller gebyr, med mindre firmaet er søkbar i Norge. Virkningen av å transformere håndhevingsdirektivet til norsk rett er således at de «sterkere reaksjonsmidlene» som Riksrevisjonen ber om at blir praktisert (dok.3:15 s. 8) ikke vil komme til anvendelse.

Derfor: håndhevingsdirektivet virker motsatt av det departementet påstår. Hvordan Arbeids- og sosialdepartementet kan konkludere med at håndhevingsdirektivet vil «bidra til et mer effektivt tilsynsarbeid og gjennomføring av vedtak om overtredelsesgebyr og tvangsmulkt» (høringsnotatet s. 70) er ikke godt å forstå.