Boligprisene: Oslo-fenomenet og boblevern


Av Peter Batta, generalsekretær i Huseiernes Landsforbund (HL)

Oslo-prisene er vel et av de mest omtalte «problemer» i bolig-Norge i dag.  Jeg skriver det i anførselstegn, fordi prisene tydeligvis ikke er noe problem for kjøperne.  De står i kø.  Men noen av dem vil kanskje kunne trenge et vern mot overdreven tiltro til egen økonomi. Mer om det senere.

Som generalsekretær i Huseiernes Landsforbund (HL) har jeg gang på gang sagt at bare nybygging og fortetting på de steder der folk vil bo, kan lette presset.  Vi har selvsagt medlemmer på Grefsen som ikke liker at blokker erstatter deres hyggelige villaområde, men fellesskapets behov tilsier nok at tiden er inne.  Som den før har vært det –  på andre steder – der høyhus har erstattet lav og spredt bebyggelse.  En trøst er at de fleste får godt betalt for å flytte.

Legger vi til rette for fortetting på riktige steder, kan vi unngå panikk-tiltak av typen lånebegrensninger, skatteskjerpelse, pristakst, behovsprøving og andre mer eller mindre utjenlige midler for å nå samme mål: Ønsket om å bosette seg i og nær hovedstaden forsvinner nemlig ikke selv om det «reguleres bort», det bare ser slik ut.  Dersom det innføres restriksjoner, får sentrumspresset andre uttrykk uten at det på noen måte er sikkert at det er sunnere for samfunnet.

Og vi kan ikke fortsette å gjøre oss avhengige av privatbilisme i storbyene lenger.  Det tar for lang tid å sitte i kø, og luften ødelegges mens vi står der.  Ruters eksplosive vekst i passasjerantall – opp 50 % på 10 år – viser at folk har skjønt dette.  Byens – og omlandkommunenes – myndigheter må derfor gjøre det mulig å bygge tett og høyt nær stasjoner for tog og bane, hvis utviklingen skal fortsette på smart og biluavhengig måte.  Vi trenger en sterk regionstenking i Oslo-området, og om man noe sted burde vurdere å slå sammen kommuner med tvang, er Oslo og omland blant de mest fristende.  Her ligger store gevinster og venter, både for kollektivtransport og bosetting.

Det sies at det ikke er noen menneskerett å bo på Frogner.  Det er jo morsomt sagt, men det viktige er naturligvis at det heller ikke er noe samfunnsmessig behov for det.  Driften av Oslo krever ikke at alle som vil det får bosette seg innenfor bygrensen.  Det samfunnet trenger, er BOLIGER INNENFOR EN RIMELIG LANG KOLLEKTIVREISE FRA ARBEIDSSTED.  Om et hus på Bygdøy og en stor leilighet på Tjuvholmen koster 30 millioner, er det uinteressant for folk flest så lenge de finner bolig som lønna deres kan forsvare, på et sted hvorfra de raskt og kollektivt kommer seg på jobb – eller restaurant og teater.

Men tilbake til prisene.  Det virker som om mange fornuftige mennesker er enige om at det ikke er noen stor fare for «bolig-boble» i Oslo.  Det er en reell blanding av lave renter og stor tilflytting som driver verket.  Men selvsagt vil prisene falle en dag; de gjør alltid det og det snur fort.  De som tapte mest på siste nedgang, var nok spekulanter som hadde kjøpt flere leiligheter under oppføring og som ikke fant kunder til samme pris.  Derimot: De som hadde kjøpt bolig til eget behov og som fortsatt hadde råd til å betale renter og avdrag, ble sittende gjennom nedgang og ny oppgang og tapte ikke.  For det snur opp igjen.

Det er opplagt, men kan neppe gjentas for ofte når en leser avisenes løssalgsfremmende oppslag om bobler som truer: Prisfallene som kommer med ujevne mellomrom er intet problem for deg som bor.  Ei heller for deg som selger og kjøper i samme marked.  Problemet oppstår hvis du må selge og ikke kan kjøpe noe annet.  Så hvordan begrenser man risikoen for å måtte gå fra sin bolig?

Jeg har fra tid til annen snakket om tryggheten i fastrentelån.  Det har som oftest vist seg at det er dyrere enn flytende rente, men tanken bak forsikringer er ikke at vi som kunder skal tjene penger på dem.  Så det kan sies igjen: Fastrente er en forsikring mot renter som du ikke har råd til, men som KAN komme.  Men sjekk bare at vilkårene virkelig gir deg fast rente, uten ulne forbehold.