MEDIA – EN VARSLET KATASTROFE

 

Utviklingen kommer ikke av seg selv. Den er et resultat av valg og kundenes reaksjon på disse. Manglende valg er også et valg som gir kundereaksjoner.

Sjelden har en bransje så til de grader sparket bena under seg selv som media. Eller? Krokodilletårene renner i strie strømmer. Innsparinger og utarming av redaksjonelle produkter skjer basert på markedsposisjoner preget av monopoler og enorme statlige støtteordninger.

Hvordan kan medieutviklingen bli så begredelig?

Internett kom. Det kan sammenlignes med omveltningen seilbåtrederiene opplevde da dampbåtene kom. Som kjent gikk det dårlig med seilbåttransporten. I media gikk det verre. Avisene brukte Internett til markedsføring av papirprodukter og lærte forbrukerne at Internett er gratis.

Finn.no kom. Den største monopolisten, Schibsted, etablerte Finn.no og tok annonseinntektene fra Aftenposten og regionalavisene og overførte dem til konsernet. Merkelig at økonomien i disse avisene ble negativt påvirket? De andre aviskonsernene i Norge hang ikke på og mistet markedsposisjoner til Schibsted (Finn.no). Samtidig ble man enige om å være uenige om en felles betalings mur for alle mediebedriftene.

Felles betalings mur kom ikke og har sannsynligvis kostet mediebedriftene mest. Hvilke leser drar seg ikke i håret når man skal inn på en lokal- eller regionalavis for å lese en spesiell artikkel og blir møtt med kronglete betalingsløsninger og tilbud om 3 mnd. for 99,- kr? Fatter ikke Amedia, Schibsted, Polaris Media mfl. og andre redaksjonelle produsenter at de bør samarbeide? Fienden er ikke leseren, det er Facebook, Google og andre annonsevorter!

Facebook og Google kom. En felles betalingsløsning ville sannsynligvis eliminert trussel fra Facebook og Google. Det hadde gjort en felles media eid søkemotor relevant. Schibsteds Sesam tapte fordi de trodde de kunne gjenta Finn.no suksess. En søkemotor må eies og støttes av alle mediekonsernene – eller ingen. Igjen sitter leseren med Svarteper. Skattepengene går til subsidiering av medier som ikke vil samarbeide og på toppen av det hele må man bruke tid på å oppdatere idiotiske passord og betalingsløsninger man heller ikke ønsker.

Innholdet forsvinner. For å kompensere bortfall av annonseinntekter, sies de voksne og erfarne journalistene opp. De som ansettes er halvparten så gamle, har feiende flotte engelske titler og erstatter redaksjonell tekst med reklametekst. Når en politiker eller næringspolitisk forening ber om spalteplass for en samfunnsviktig debattartikkel, blir man enten avvist eller kuttet til ”Dagsnytt telegram”. Publisering skjer oftest uken etter avstemningen i Stortinget eller Landskonferansen.

Myndighetene stimulerer feil. Rammevilkår som opprettholder papiraviser kombinert med TV-konsesjoner som støtter kanaler er feil. Det er ikke distribusjonsformen myndighetene bør støtte. Det er innholdsproduksjonen. Hvis man ønsker TV-nyheter produsert i Bergen, bør man utlyse konsesjon for dette. Nyhetene kan deretter legges ut på anbud i kanaler og streamingtjenester. Publikum vil ha innhold – ikke kanaler og papir. Da er lokalisering Bergen eller Tørdal uinteressant.

Løsninger finnes. Konkurransetilsynet bør se på Finn.no og de lukkede TV-nettene. Innholdsprodusentene bør sørge for at innholdet treffer konsumenten mot betaling der han er, når han er og på hvilke måte han ønsker. Det forutsetter samarbeide. Å spekulere i at Konkurrenten taper mer enn en selv er ikke bærekraftig i lengden. Dessuten kan bedre økonomi gi forutsetninger for produksjon av kvalitetsinnhold.

Tilbake til fremtiden. Aftenposten for 20-30 år siden i papir var en vesentligere opplevelse enn dagens versjon på papir og nett. Hvis de (tidligere) viktige mediene skal ta sin plass tilbake, må de re-definere sine forretningsmodeller og begynne på nytt. Det er ikke for sent. Utviklingen kommer ikke av seg selv. Den er et resultat av bevisste valg og kundenes reaksjon på disse.