VI MÅ KJEMPE FOR Å BEHOLDE TRYGGHETEN I NORSK NÆRINGSLIV


Av Jonas Bals, rådgiver Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Forfatter av boka «Hvem skal bygge landet?», Cappelen Damm 2017


Da Høyre-Frp-regjeringen for to år siden svekket arbeidsmiljøloven og åpnet opp for mer midlertidige ansettelser, hevdet de at det var av hensyn til unge og svake grupper på arbeidsmarkedet. I stedet for å si at dette var en innfrielse av ønsker fra arbeidsgiversiden, presenterte de lovendringen som en utstrakt hånd til ungdom uten arbeidserfaring og utenlandske arbeidere. I virkeligheten forholder det seg motsatt: Er det noen som trenger et arbeidsliv basert på faste ansettelser, er det nettopp disse gruppene. De er nemlig mer utsatt for skader, har mindre kunnskap om sine rettigheter, og er mer tilbøyelige til å akseptere uakseptable forhold.

I dag står vi overfor en situasjon i det norske arbeidsmarkedet som er svært alvorlig. I min bok «Hvem skal bygge landet?» beskriver jeg hvordan sosial dumping i flere bransjer nå har utviklet seg til regelrett arbeidsmarkedskriminalitet. I en situasjon der vi trenger sterkere fagforeninger og mer kontroll, har Høyre-Frp-regjeringen valgt motsatt vei: De har svekket arbeidsmiljøloven og fagbevegelsen, deregulert arbeidsmarkedet og åpnet opp for mer midlertidige ansettelser. De har også fått kritikk for sin svake og mangelfulle innsats mot arbeidslivskriminaliteten. Et eksempel er Riksrevisjonens knusende dom over regjeringens innsats, som behandles i Stortinget i dag. Ifølge regjeringen selv melder også kontrolletatene om at arbeidslivskriminaliteten er «blitt mer omfattende, grovere og mer sammensatt» på deres vakt.

Denne politiske passiviteten overfor en av våre største samfunnsutfordringer er ikke tilfeldig. Høyre og Frp har stemt imot hvert eneste av de mest effektive tiltakene vi har fått vedtatt mot sosial dumping. Problemet er at det sjelden eller aldri har blitt gjort med en åpen argumentasjon om at det er dette arbeidsgiverne ønsker seg. I stedet har man alltid skjøvet svake grupper foran seg. Et godt eksempel på det er debatten om det kanskje viktigste enkelttiltaket vi har mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet: Allmenngjøring av tariffavtaler.

Allmenngjøring betyr i korte trekk at en del tariffbestemmelser, som lønnsbestemmelser, reise- og oppholdsbestemmelser og arbeidstidsbestemmelser, ved lov gjøres gjeldende for alt arbeid som utføres på tariffavtalens område. Det gjelder enten arbeidsgiveren har inngått tariffavtale eller ikke, enten arbeidstakerne er fagorganiserte eller ikke, og enten de er innenlandske eller utenlandske. Allmenngjøring sikrer relativt like vilkår for de som jobber i samme bransje, og gjør det mulig for arbeidstakerne å streike for å øke minstelønna.

For LO var allmenngjøringsloven en forutsetning for å slutte seg til EØS-avtalen på begynnelsen av 1990-tallet. Da Kommunaldepartementet la frem sitt lovforslag i 1992, ble det understreket at man var «klar over at det må sikres at ikke en EØS-avtale fører til såkalt sosial dumping i Norge».

Høyre og Fremskrittspartiet kjempet innbitt imot loven. Argumentet var at allmenngjøring ville svekke «unge og yrkeshemmede arbeidstakeres muligheter til å få innpass på arbeidsmarkedet». I en aviskronikk hevdet daværende Høyre-politiker John G. Bernander at allmenngjøring ville føre til at yngre arbeidstakere «vil finne terskelen for å komme inn i arbeidsmarkedet høyere enn noen gang før.» Alternativet var ifølge ham «fleksible, bedriftstilpassede og markedsorienterte løsninger».

Bernanders argumentasjon kan stå som et vitnesbyrd over hvor lite original og fleksibel høyresiden er når det kommer til å utforme politikk for arbeidslivet. Uansett hvilket tiår det er snakk om eller hva slags problem det er som skal løses, er svaret det samme: Lavere skatt, lavere «terskler» og mer «fleksibel» arbeidsmiljølovgivning. Og alltid med den samme, tilsynelatende sosiale begrunnelsen. Det går noen historiske linjer her, helt tilbake til slutten av 1800-tallet, da Høire argumenterte mot et forbud mot barnearbeid, fordi det «vilde være det samme som at tage Brødet af Munden paa mange fattige Familier». Akkurat som de var mot et forbud mot nattarbeid for ungdom mellom 14 og 18 år, fordi det ville gjøre det vanskelig for ungdommen å få arbeid.

Nå utfordres tryggheten i arbeidslivet på helt fundamentale måter. Under Stoltenberg II-regjeringen kom det hele tre handlingsplaner mot sosial dumping, med en rekke tiltak som bidro til å bekjempe utviklingen. Den siste handlingsplanen kom helt på tampen av forrige stortingsperiode, og rakk aldri å bli satt fullt ut i livet. Deler av den, som fagforeningenes kollektive søksmålsrett ved ulovlig innleie, ble reversert etter at Høyre og Frp tok over i 2013. Siden da har arbeidet for et seriøst arbeidsliv enten blitt satt i revers eller på pause. Et eksempel er svekkelsene av arbeidsmiljøloven, som ble gjort i åpen konflikt med en samlet norsk fagbevegelse, og på tross av klare råd fra etater som Arbeidstilsynet, som advarte om at mer midlertidighet ville «vanskeliggjøre vår innsats mot å redusere antall ulykker, sosial dumping og arbeidsmarkedskriminalitet.»

Manglende trygghet i arbeidslivet og utviklingen av «working poor» er en viktig del av forklaringen på den høyrepopulistiske og nasjonalistiske vendingen vi ser i mange land nå. I Norge er vi ikke der – men vi er naive om vi ikke tror denne utviklingen også kan forandre norsk arbeids- og samfunnsliv. Selv har jeg på nært hold sett hvor raskt det kan gå med min egen bransje, byggebransjen. Ingenting av dette skyldes naturkrefter utenfor menneskelig kontroll, men krefter i markedet og beslutninger i politikken.

Om vi vil, kan vi derfor gjøre noe med det. Men det haster.