NOE GRUNNLEGGENDE SVIKTER I NORSK BARNEVERN


Av Anne Grønsund, leder av Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA), Unio


Hvordan er situasjonen i det kommunale barnevernet? Gir alle oppslagene og rapportene om svikt i barnevernet i 2017 et riktig bilde av det norske barnevernet? Hva gjør vi i så fall med det?

Mediene har hatt mange oppslag om at foreldre med kognitiv svikt ikke får hjelp og støtte og dermed mister omsorg for barna sine. Saken om «Glassjenta» i Stavanger Aftenblad synliggjorde svikt i oppfølging av Ida. Barnevernet i Søndre og Nordre Land har vært utilstrekkelig. Fylkesmennene avdekker omfattende svikt knyttet til arbeid med bekymringsmeldinger. Parallelt utsettes barnevernsansatte for hets og trusler, visstnok helt legalt, og deres kompetanse kritiseres kontinuerlig.

Det er med andre ord et svært dystert bilde som tegnes av situasjonen. Barn, ungdom og familier får ikke den hjelpen de trenger, og barnevernsansatte bærer et tungt ansvar på sine skuldre.

Dette er ikke en ny situasjon.  Over mange år har debatten om barnevernet vært preget av det samme; barnevernets utilstrekkelighet i alle ender av skalaen og barnevernsarbeidernes utsatte posisjon. Vi får behov for å stille spørsmålet om det er faglige eller politiske løsninger som nå trengs. Selv om det kan være fristende for politikere å lukke øynene og skyve ansvaret over på ansatte vil vi anbefale politikere å åpne øynene og samtidig trekke pusten og lete etter politiske løsninger. Dette må være løsninger som tar ansvaret for et godt barnevern og et sterkt barnevernfaglig fokus. Vi har fått forslag til ny barnevernslov, det er varslet en barnevernsreform og direktoratet har initiert mye utviklingsarbeid. Likevel er det noe grunnleggende som svikter. Hvor lenge kan vi la en av samfunnets viktigste oppgaver leve i limbo?

Det er av stor betydning at samfunnet finner løsningene for hvordan det gode barnevernet skal og kan fungere. Og vi må være omforent om hvordan det skal fungere. For en tjeneste med så mye makt må ha både tillit og fullmakt. I september 2015 lanserte Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA) fem råd for et bedre barnevern:

  1. Flere ansatte gir bedre barnevern
    Kommunene har et klart ansvar for å sørge for tilstrekkelig ressurser til barnevernet. Ikke bare til stillinger, men også til tiltak. Det er svært kostbart ikke å hjelpe barn tidlig. Vi kan ikke lenger være på etterskudd.
  2. En master
    Det er behov for en 5-årig utdannelse for barnevernspedagoger. Dette er den største yrkesgruppen innen barnevernet og derfor er kompetansen til vår yrkesgruppe ekstra viktig.
    Det mangler ikke på kompetansehevende tiltak i barnevernet. Utfordringen er at kvaliteten er varierende. De ulike etter- og videreutdanningene koordineres ikke slik at de kan bygges inn i en grad struktur og helhetlig utdanningsforløp, og de gir heller ingen lønnsmessig uttelling.
  3. Innfør bedre beskyttelse av barn
    Barnevernet er til for å beskytte barna. Raundalen-utvalget som la fram sin rapport i 2012 (16 NOU 2012), anbefalte et nytt prinsipp der bedre beskyttelse av barns utvikling innføres.
  4. Innfør en rettighetslov
    Det samme Raundalen-utvalget foreslo også å rettighetsfeste barnevernloven. Det er vi svært glad for at ble fulgt opp av utvalget og at det nå etter all sannsynlighet blir en realitet.
  5. Klare kompetansekrav i barnevernet
    Barnevernsloven sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner en saksbehandler i barnevernet skal ha. Det gjør at det er veldig stor forskjell på hvilken kompetanse ansatte i barnevernet har. Innenfor skole- og helsevesenet er det en del kompetanse som det kreves at alle som jobber innen sektorene har. Slik burde det også være i barnevernet.

Bakgrunnen for disse rådene var akkurat den samme situasjonen som i dag, at det tilsynelatende er en stor og urovekkende utilstrekkelighet i dagens barnevern. Finansieringen av barnevernet uteblir, kompetansetiltakene er kun sandpåstrøing og ingen ser ut til å tørre å stille krav til ansattes kompetanse. Vi mener barnevernspedagogutdanningen må styrkes både ved å bli lenger med mer rom for praksis og fagpersonlig utvikling, og på et masternivå. Kritisk vurdering av både forskning, informasjon om det enkelte barn og vurderinger blant annet tatt av andre profesjoner/hjelpere, er avgjørende for å unngå feil.  Barnevernspedagoger har et sentralt faglig ansvar inn i barnevernet.. Men sentrale myndigheter må sette rammene for hvilken helhetlig kompetanse barnevernet skal inneha.

For det andre: Kommunens ansvar for barnevernet er ufravikelig. Det betyr ikke at vi ikke trenger en aktiv statlig og nasjonal politikk på området. Når vi, år etter år, får tilsynsrapporter som avdekker svikt og hele det offentlige Norge lar seg sjokkere, så kan vi ikke la være å kommentere at de som bør være mest aktivert nå, er de kommuneledelser som ennå ikke har tatt innover seg sitt ansvar for å drive systematisk og grunnleggende kvalitetssikringsarbeid i sine kommuner. For det tredje: Vi tror ikke at dårlig kvalitet i barnevernet i alle tilfeller handler om manglende kompetanse, eller størrelse på kommunen, men det handler om hvordan kompetansen blir brukt ute i tjenestene. Det handler om hvor mange oppgaver den enkelte barnevernsarbeider har, det handler om den støtte og oppfølging den enkelte barnevernsarbeider får.  Det handler om grunnleggende kvalitetssikring – infrastruktur og systemer som må være på plass for at fagkompetansen skal fungere

Vi må nå ta fatt på den politiske oppgaven det er å sørge for et godt barnevern. Det hjelper ikke barn at politikere toer sine hender og unngår å finne løsninger. Vi trenger at de går i dialog med feltet og skaper omforente løsninger. Løsninger som gir grunnleggende endringer og som har et bredere fokus enn tidsfrister. Da må vi alle trekke pusten og finne fram de konstruktive kreftene som skal til for å skape morgendagens barnevern.