ALIBILÆRLINGER


Av Vidar Sagmyr, Byggebransjens uropatruljer


 Opphavsmannen til dette uttrykket tror jeg er Frank Ivar Andersen, leder i Norges Byggmesterforbund. Uttrykket er faktisk svært treffende når det kommer til enkelte aktørers evne til å tilpasse seg offentlige krav.

Etter at det offentlige omsider skjønte at også de må ta i et tak for å sikre rekruttering og kompetanse i byggebransjen, har den såkalte Telemarksmodellen spredt seg i landet, med krav om at man må bli godkjent opplæringsbedrift for å kunne få arbeid hos dem.

Dette er jo vel og bra, men alle regler og krav har jo selvsagt sine smutthull.

Første gang Byggmester XXX AS dukket opp på radaren vår i Trondheim, var i fjor, da de vant et såkalt doffinanbud hos Trondheim Kommune.

Vi stusset over at en bedrift fra Vestfold kunne være såpass mye billigere enn lokale aktører, spesielt mtp ekstra utgifter knyttet til reise, kost og losji.

Regionalt verneombud foretok et tilsyn på prosjektet da de var i gang og gjorde mange nedslående funn;

Meget mangelfull HMS med bl.a. en person som opererte en stor, selvgående lift uten nødvendig opplæring/godkjenning. Arbeidet ble stanset.

Alle arbeiderne på prosjektet var østeuropeere, uten norskkunnskaper, mens SHA-planverket kun eksisterte på norsk.

Noen arbeidere var fra Byggmester XXX AS, mens andre var fra XXX sitt bemanningsforetak, alle ufaglærte så vidt vi vet.

De samme arbeiderne utførte både tømrerarbeid og malerarbeid.

I ettertid har bedriften også fått større jobber for både Forsvarsbygg og Mesta her oppe.

Grunnen til at Byggmester XXX kunne regne på disse jobbene er jo at han har lyktes i å bli godkjent opplæringsbedrift innen tømrerfaget i Vestfold.

Han hadde en lærling som tok svennebrevet i 2016.

Så vidt vi vet har han ingen nye lærlinger, til tross for at tilgangen på tømrerlærlinger i Vestfold sies å være stor.

Et firma med ett mesterbrev på toppen, som ellers stort sett består av ufaglærte fremmedspråklige arbeidere, er etter vårt syn ingen egnet læringsarena for en lærling.

I tillegg merker vi oss at Byggmester XXX er såkalt frittstående godkjent bedrift, noe som vel tilsier at det er Vestfold Fylkeskommune som har ansvar for å følge opp lærlingen underveis?

Hvordan løser fylkeskommunen dette når de f.eks. er i en annen del av landet?

Dette er kun ett eksempel på hvordan en bedrift skaffer seg såkalt alibilærling kun for å posisjonere seg inn mot offentlige anbud. Vi har dessverre flere lignende eksempler.

Vi håper neste regodkjenning hos de som godkjenner lærebedrifter sitter lengre inne.

Og at myndighetene skjerper kravene til hva som kreves av en godkjent opplæringsbedrift.

Smutthullene må tettes!