DELOITTE FRIKJENNER RENOVASJONSETATEN FOR BRUDD PÅ LOVER OG REGLER

Grunnlaget bør være lagt for ny gransking og viser at hele verdikjeder må ha samme ansvarsforhold og ikke deles opp i flere etater. Samtidig bør presseorganisasjonene merke seg hvordan og på hvilke tidspunkt Deloittes rapport offentliggjøres fredag før langhelg.

  • Rapporten avdekker at det har vært grundige prosesser og med involvering av fagekspertise.
  • Forankring i ansvarlig byrådsavdeling (Miljø og Samferdsel) gjennom deltakelse i anskaffelseskomiteen.
  • Alle strategiske valg er vurdert og godt begrunnet, og er innenfor det som omtales som det innkjøpsfaglig skjønn.
  • Formuleringene er dog overraskende tendensiøse og preget av etterpå-klokskap.
  • Av mange forbedringspunkt i Deloitte rapporten var det kun ett som ikke er gjennomført – bedre samspill med Energigjenvinningsetaten som ved flere tilfeller blokkerte mottak av avfallsbiler og deres personell.

Fredag 28.april – rett før langhelgen – offentliggjør Oslo Kommune Deloittes granskingsrapport om avfallsproblemene høsten 2016. Ingen pressekonferanse og rett etter nyheten om re-kommunalisering av deler av kraftselskapet Hafslund. Som tatt ut av PR-læreboken for hvordan gjøre arbeidet vanskelig for media. Ingen stimulans for arbeidet mot falske nyheter, med andre ord.

Rapporten er særdeles detaljert og det skal både juridisk og avfallsfaglig kompetanse til for å lese den. Rapporten er i hovedsak er samling av etterpåkloke og generelle betraktninger.

Deloitte avdekker ingen brudd på lover og regler, men skriver at anskaffelsen ble gjennomført med bruk av store ressurser og kompetanse.

Men er det nok, spør Deloitte og etterlyser mer ”nok”. Nok-hva-da bør Oslo Kommune, som betaler rapporten, stille Deloitte spørsmål om tilbake.

Det eneste konkrete punktet vi leser i Deloittes rapport som burde vært utdypet og tallfestet ,bør føre til en ny og viktigere rapport. Det gjelder forholdet til søsteretaten Energigjenvinningsetaten (EGE).

Kilder i Oslo kommune forteller at Renovasjonsetaten (REN) tidlig ba om ansvar for hele verdikjeden. Dette for å unngå at forbrenningsanlegget på Brobekk ikke klarte (eller ville) ta i mot avfallet som Renovasjonsetaten (REN) samlet inn gjennom den valgte leverandøren Veireno.

Hva skjedde?

Jo, Energigjenvinningsetaten (EGE) stanset tilgang til forbrenningsanlegget på kort varsel ved flere tilfeller slik at Veirenos biler ble omdirigert til Klemetsrudanlegget i stedet. For privatbilister som tidligere har gjort samme reise, vet vi at det tar tid. Begge veier. Det er langt og i rushtiden er dette nesten en dagstur i seg selv. Hva betød dette for Veirenos gjennomføring av kontrakten? Det skriver Deloitte ingenting om.

Det er bemerkelsesverdig at ikke Deloitte har vektet de forskjellige forklaringene de gir til forrige høsts avfallsproblemer i hovedstaden. Det blir spennende å se om Veirenos konkursbo tar opp saken.

Derimot er Deloittes rapport detaljert og spekulerer i feilvurderinger i anbudet, basert på etterpåklokskap og fasit i hånd. Det gjelder vurdering av om prisen i mottatt tilbud er unormalt lav, og hvorvidt tilbudet av den grunn må avvises.

Her er det mye uavklart juss og det er ikke åpenbart at Oslo kommune hadde fått medhold i retten dersom Veireno var blitt avvist.

Å vurdere dette spørsmålet i lys av etterpåklokskap når man besitter fasiten er en ting. Noe annet er å vurdere dette når man som innkjøper sitter med ulike tilbud, og alle tilbydere oppfyller de kvalifikasjonskrav som stilles i konkurransen.

Ulovligheter og systemsvikt er typisk forhold som kan avdekkes gjennom en ekstern undersøkelse eller granskning. Rapporten avdekker ingen ulovligheter . Heller ingen brudd på anskaffelseslov og forskrifter. Renovasjonsetaten i Oslo kommune fulgte ”boka”.

Hva bør man som innkjøper se etter for å avdekke et unormalt tilbud? Blant annet å vurdere tilbudet opp mot de øvrige tilbudene, for å se om det er stor avstand mellom disse. I dette tilfellet avdekker rapporten at det var stor spredning. Men var den stor nok?

De to største aktørene i Norge, Norsk Gjenvinning og Reno Norden lå som nr. 2 og 3 i anbudet. De hadde oppdrag for Oslo kommune tidligere, og var de av leverandørene som nok har hatt best forutsetning for å prise oppdraget.

I lys av tilbudene deres var forskjellen totalt sett ikke så veldig stor, men nok til at Renovasjonsetaten burde stille spørsmål til kalkylen og for å undersøke om det var unormalt lavt og burde avvises. Det avdekker rapporten også at Renovasjonsetaten gjorde.

Renovasjonsetaten fikk oversendt kalkyler og en forsikring fra Veireno om at de hadde smarte løsninger som gjorde at de kunne løse dette noe billigere enn de øvrige tilbydere.

Stor prisforskjell er ikke nok i seg selv til å avvise en tilbyder. Dersom tilbyder f.eks. kan vise til bruk av innovative løsninger som kan tilsi lavere pris, er det ikke tillat å avvise tilbudet. En leverandør kan også av strategiske årsaker velge å prise ytelsen unormalt lavt, f.eks. for å få en prestisjefylt kontrakt som antas å generere oppdrag senere, uten at dette automatisk innebærer at tilbudet er unormalt lavt i anskaffelses forskriftens forstand.

Lagmannsretten avsa i fjor dom i en anbudssak (Ref Lovdata LB-2015-186095) som kan være relevant for Oslo kommune . Det gjaldt blant annet undersøkelsesplikten i en sak hvor prisforskjellen mellom laveste tilbud og de neste tilbudene var mye større enn i Oslo kommunes anbudssak.

Sitat fra dommen: «Oppdragsgiver har etter lagmannsretnings oppfatning i utgangspunktet ikke noen streng plikt til å vurdere de beregningene som må antas å ligge til grunn for tilbudene. Sentrale forutsetninger for prisen vil ofte ikke være kjent. Oppdraget kan løses på ulike måter f.eks. når det gjelder ruteoppsett, biltype, antall renovatører pr. kjøretøy, skiftordning mv. Videre kan delpriser være fastsatt skjønnsmessige. I utgangspunktet må oppdragsgiver derfor kunne forholde seg til samlet pris i tilbudene, og de ressurser som er tilbudt.»

På bakgrunn av Deloittes rapport kan man derfor konkludere:

–     Ingen systemsvikt, ingen brudd på anskaffelseslov og forskrifter.

  • Innkjøpsfaglig skjønn kritiseres, uten at det vurderes opp mot begrunnelsen for de valg som er tatt, og bærer preg av «etterpåklokskap»
  • I en anskaffelsesprosess er det flere hensyn som skal veies mot hverandre: Miljøhensyn, leveringssikkerhet, sosial dumping, kostnadsbesparelser, mulighet til kontraktsoppfølging osv. Rapporten synes å fokusere utelukkende på leveringssikkerhet.
  • Det er vanskelig å se sammenhengen mellom fremstilling av fakta og de vurderinger/konklusjoner rapporten trekker.
  • Læringspunktet kan være knyttet til spørsmålet om hvor langt man må gå i å etterprøve kalkylene til leverandører og hvordan man skal kunne avdekke et «unormalt lavt» tilbud. Hva er «unormalt lavt» tilbud burde vært viet mer oppmerksomhet.

I tillegg reiste både Norsk Gjenvinning og Reno Norden søksmål for å få stanset kontraktsinngåelsen. Disse selskapene fikk ikke medhold av Oslo Byfogdembete.

De to tapende selskapene i avfallsanbudet i Oslo klaget IKKE på at Veireno skulle avvises fordi Veireno ikke oppfylte kvalifikasjonskravene som stilles til finansiell styrke, eller fordi tilbudet til Veireno var unormalt lavt.

Norsk Gjenvinning mente at Veirenos tilbud skulle avvises fordi det ikke oppfylte kravene til en tariffavtale med lønns- og arbeidsforhold som var gjengs i bransjen, et krav Oslo byfogdembete avviste. På tidspunkt før kontrakt var inngått var det nok ikke så enkelt for Oslo kommune å få avvist Veireno som Deloitte rapporten insinuerer.

Utover det juridisk vanskelige punktet om tilbudet var unormalt lavt, avdekker rapporten at REN har gjort en grundig jobb i forkant, de har hatt markedsundersøkelser, involvert byrådsavdelingen slik internt regelverk krever, og kommuneadvokaten var også inne i flere faser av anskaffelsen.

Når media leser rapporten ”om kapp” fredag før langhelg så blir det ingen enkel oppgave å lage sak på Deloitte rapporten. Det er slike situasjoner som lett kan føre til ”falske nyheter” og forklare hvorfor mange i næringslivet og offentlig forvaltning skyr media som pesten.

Lekkasjer til enkelte medier har da også ført til at ”kampen om oppmerksomheten” resulterte i at få har sett på rapporten med journalistiske, kritiske øyne, men tatt rapporten som god fisk og konkurrert om å sitere fra den.

Byrådsleder Raymon Johansen er både kompetent og erfaren. Han har også kommunikasjonsressurser rundt seg med meget god kompetanse. Kombinasjonen tendensiøs rapport fra Deloitte og offentligjøringstidspunkt fra Oslo Kommune bør være sak for presseorganisasjonene å følge opp.