INGEN DØR PÅ EI FERJE

 


Av Geir A. Mo, administrerende direktør i Norges Lastebileier-Forbund (NLF)


Det viktigste vi kan gjøre i arbeidet med trafikk, er å redde liv og hindre at folk blir skadet. Derfor bør utbedring av Norges farligste veg naturligvis prioriteres foran prosjekter som ikke fører til reduksjon i antall drepte og hardt skadde.

Strekningen E16 Voss – Bergen er ikke bare en av de mest trafikkerte tofeltsstrekningene i landet; det er også en av de mest ulykkesbelastede. Siden 1992 har nærmere 800 mennesker blitt skadet og 47 mennesker mistet livet på E16 mellom Voss og Bergen. Hvis en arbeidsplass hadde hatt tilsvarende statistikk, ville den blitt stengt på dagen. Likevel går 5 500 mennesker ”på jobb” på denne strekningen hver eneste dag.

Hvilken kostnad er for høy når det gjelder å redde liv? Hvem vil sette en pris på et menneske – for så å få fortelle at det er for dyrt å hindre at en blir hardt skadet eller drept? Det er ikke mange. Likevel er det som skjer. Hver gang et budsjett skal gjøres opp. Hver gang et prosjekt skal prioriteres.

I Norges Lastebileier-Forbund står trafikksikkerhet alltid øverst på dagsorden. Vi er landets største nærings- og arbeidsgiverorganisasjon for landtransport av gods. Våre medlemsbedrifter har 23 000 ansatte som alle har vegen som sin arbeidsplass. Alle disse har familie, venner, kolleger og bekjente som har krav på en trygg hverdag både i jobbreise og privatreisen.

Sagt med andre ord; vegen er for mange en arbeidsplass. For andre en åre for å transportere seg selv til eller fra jobb – sine barn til eller fra skolen, for å besøke sine besteforeldre eller venner. Vegene er blodårene i et samfunn. Men E16 mellom Bergen og Voss er ikke bare en blodåre. Den er selve ”aorta” – hovedpulsåren i denne delen av landet. Uten den fungerer vi ikke. Og den må kunne brukes i trygghet om at en kommer hjem like hel som da en dro.

Så kan man spørre seg; Hvor går grensen? Hvor lenge skal man kunne kreve at folk skal kjøre barna sine til skolen med følelsen av å risikere livet? Hvor lenge skal man kunne kreve at de som har denne veien som sin arbeidsplass skal ha en slik risiko hver gang de er på jobb?

Det er samtidig ikke helt riktig å si at denne ”arbeidsplassen” aldri stenger. Bare i løpet av 2015 var vegen stengt 76 ganger grunnet ulykker, bilberging, fare for ras og ikke minst faktiske ras. Til sammen førte det til nesten 18 døgn hvor trafikken måtte finne alternative ruter. Men hvilke alternativ har man når vegen stenger? Jo, da ledes trafikken til Fv 7 langs Hardangerfjorden. En veg som overhodet ikke er egnet for en så stor trafikkmengde, og spesielt ikke de tyngste bilene som kan ende opp med å bruke nær to til tre timer ekstra, med alle problemer det medfører.

Alle vet at uansett hvor raskt man igangsetter utbedringen av de mest ulykkesbelastede strekningene på E16 mellom Voss og Bergen, vil det ikke kunne gå fort nok. For mens vi venter kan ikke lastebilsjåførene slutte å gjøre jobben sin. De lokale innbyggerne kan ikke slutte å leve livene sine. Alt vi kan gjøre er å håpe at vi slipper flere alvorlige ulykker mens vi venter. Da er det vanskelig å se bort fra at for hver dag som går, øker også sjansen for at en ny ulykke finner sted.

Tallenes tale er dyster lesning. Hvert år mister mennesker livet på denne vegen. Man kan sitte og regne på samfunnsøkonomisk nytte til man blir blå, men når siste ord er sagt er det dette handler om. En lokalbefolkning som lever med frykt i påvente av neste store ulykke. Yrkessjåfører som ikke kommer seg tilbake til jobb etter å ha opplevd stygge ulykker. Familier som mister noen de er glad i.

I dag ligger E16 Bergen-Voss inne i NTP, men først i andre planperiode 2024-2029. Flere andre store prosjekter, deriblant fergefri forbindelse i Rogaland, er derimot lagt inn i første periode. Det er oss kjent ingen som dør på ei ferje.

Ketil Solvik-Olsen har sagt at han holder døren på gløtt for tidligere oppstart dersom planleggingen går raskere enn antatt. Men hvorfor ikke snu på det – plassér pengene i første planperiode, og deretter sette i gang planlegging så fort som mulig? I ytterste konsekvens kan prosjektet løftes ut av den ordinære sandkassa for å sikre fortgang. Hvis planleggingsarbeidet likevel fører til utsettelse, vet vi i alle fall at det ikke sto på midlene.

Vår melding til myndighetene er klar: Vi har ingen flere å miste. Og det er her vi har størst risiko for å miste noen i tiden som kommer. Vi har kunnskapen, vi har viljen. Nå trenger vi pengene.