REPLIKK – HØYRE GRØNNMALER FOR HARDE LIVET


Av Per Espen Stoknes, stortingskandidat Oslo MDG


Det er valgår, og Høyre har brått bestemt seg for at de er knallsterke på klimapolitikk. Å slenge rundt seg med løsrevne grønne innovasjoner, og late som det blåblå hus er farget om, er i beste fall grønt vås i valgkamptider.

 I et innlegg på Næringspolitikk.no 20. mai, skriver Høyres Ove Trellevik at industrien har grønn konkurransekraft. Hvis det bare var så vel.

 Trellevik løfter frem mange spennende grønne innovasjoner: Batterier til ferjer og sjarker, hydrogen, grønnere offentlige innkjøp, CO2-fond og tilrettelegging for grønne datasentre. Dette er bra, og Miljøpartiet De Grønne applauderer gjerne disse initiativene.

 Men Trellevik unnlater selvfølgelig skyggesiden av medaljen. Han plukker møysommelig ut regjeringens få gladsaker, og utnytter prosjektene for å male Høyre grønt. Men skal man male et helt regjeringshus med et par dråper grønt, sier det seg selv at ytterveggene er særdeles værutsatt. Og stormen kommer, enten de vil det eller ei: For samtidig som Høyre skryter av disse spredte innovasjonene, fortsetter landet og næringslivet som helhet i feil retning.

 Norge har i dag 4,2% høyere utslipp enn i 1990. Under Høyre/FrP-regjeringens styre økte utslippene med 1,1% mellom 2014 til 2015 alene, ifølge SSB. Samtidig vet vi at Norges klimautslipp må ned til 40% under nivået i 1990! Det sier seg selv at dette krever mer enn en håndfull Høyre-prosjekter.

 Alle bransjer kan oppnå reell grønn vekst

Ferske analyser fra BI Senter for Grønn vekst viser at, basert på selvrapporterte utslippstall (Carbon Disclosure Project), har man bare såvidt begynt på et grønt skifte i norsk næringsliv. Store enkeltbedrifter, som Tomra, Orkla, Yara, Ekornes og Veidekke, viser at det er mulig å snu seg rundt og gjøre sin del av den globale innsatsen. Allikevel må farten på grønn omstilling akselerere betraktelig: Hoveddelen av norsk næringsliv, som inkluderer selskaper som Statoil, Hydro, Marine Harvest eller Lerøy Seafood har ikke levert på grønn vekst og konkurransekraft  de siste 4-8 årene.

 Alle sektorer, ja til og med oljenæringene, kan ta del i grønn vekst fremover. Det som må til er minst 5% forbedring i forholdet mellom verdiskapning og utslipp (årlig endring i karbonproduktivitet). Alle aktører i økonomien må altså bidra. Og det er her Høyres høyst selektive prosjekter viser seg som de mangelfulle tiltakene de er – fordi grønn vekst er så mye mer enn elbiler og skipsbatterier.

 Det fins et enkelt, objektivt, skille: Aktørene med mindre enn 5% forbedring i karbonproduktivitet, er en del av problemet (som Statoil). Aktørene med mer enn 5% forbedring, er en del av løsningen (som Tomra). Ifølge OECD har Sverige, Finnland og Danmark hatt reell grønn vekst siden 2000. Byen København har hatt slik grønn vekst helt siden 1994. Samtidig ligger Norge og lurer langt under OECD-gjennomsnittet, og er en stødig leverandør av grå, ikke grønn, vekst.

 “Endelig” miljøpanikk – på feil premisser

Før valget er det klart at Høyre vil sette inn støtet for å overbevise deg på vippen om at en stemme på Erna er en grønn stemme. Trellevik og Høyre slår på stortromma for et CO2-fond, som har bredt flertall på Stortinget. Men senest i fjor ville ikke Høyres egen næringsminister Monica Mæland gå inn for et CO2-fond, og lempet avgjørelsen ansvarsfraskrivende over på Klima- og miljødepartementet. Det hele tegner et bilde de fleste allerede er kjent med: Høyre kommer først inn på klima-banen når de blir alvorlig presset av andre partier – og når det er tid for panisk stemmesanking.

Høyre vil satse mer på næringen som har gråest vekst: oljesektoren. Men å omstille arbeiderne i oljesektoren, og sikre reell grønn vekst i Norge slik MDG vil, er ikke en hobby man kan ta opp en gang hvert fjerde år. Jobben er stor, og det trengs en ordentlig plan. Å slenge rundt seg med løsrevne grønne innovasjoner, og late som det blåblå hus er farget om, er i beste fall grønt vås i valgkamptider.