2   +   8   =  

BIA – GOD HJELP TIL DE SOM SOM HAR DET VANSKELIGST


Anne Grønsund, Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet (BiA), Unio


Løsningen for ungdom som trenger både barnevernet og psykisk helsehjelp, ligger i å skape et helhetlig tilbud. Profesjoner som innehar barnefaglig kompetanse må derfor settes sammen for å løse oppgavene og de må få rammebetingelser som gjør det mulig. Så enkelt. Og så vanskelig.

Barneminister Solveig Horne jobber for å få på plass institusjoner som kan ivareta ungdommer som både trenger psykisk helsehjelp og barnevernets hjelp. Dette er etterlengtet. Dagens rammebetingelser og lovverk sikrer ikke de ungdommene som har det vanskeligst en god nok støtte og hjelp. Det er ikke først og fremst samarbeidet eller mangel på samarbeid som er hovedutfordringen. Etter BiAs syn skaper dagens lovverk og rammebetingelser et fragmentert hjelpetilbud. Horne hevder at utfordringene er mangel på kompetanse, kunnskap og forståelse av lovverket. Vi vurderer at det er mer komplekse årsakssammenhenger. Politikere og myndigheter har en jobb å gjøre når det gjelder å sikre hensiktsmessig organisering og hensiktsmessige vilkår.  Vi kan ikke samarbeide uten felles verktøy.

I mange år har fagfolk sagt ifra om at det finnes en gruppe særlig utsatte ungdommer som ikke får den hjelpen de trenger. Det handler om ungdom som er i stort behov av psykisk helsehjelp, men også tryggere og andre omsorgsbetingelser. Sagt på en annen måte; det er ingen overraskelse at barn som har hatt ekstremt vanskelige omsorgsbetingelser med rus, vold og overgrep har omfattende behov.  Hjelpen de trenger vil inkludere elementer fra både barnevernet og de psykiske helsetjenestene. Debatten om de er barnevernets eller spesialisthelsetjenestens (BUP, rustjenestene mv.) ansvar gir i en slik sammenheng ingen mening. Fagfolkenes lojalitet skal være hos barnet, i en felles forpliktelse med et felles samfunnsmandat, men ofte er dette utfordrende å få til i praksis. Barnevernet har et særlig ansvar for å sikre ungdommer gode omsorgs- og utviklingsbetingelser. Å få dette på plass tar lang tid og er ikke en kompleks prosess. Det tas ofte to skritt frem, ett tilbake og fire til siden. Her finnes ingen quick fix. Vi kan være enig i at det er nødvendig å jobbe for å heve kompetansen og krav til kompetanse hos ansatte i barnevernsinstitusjoner. Men så langt har ikke Statsråden i vært villig til å gjøre noe med disse betingelsene. Dette er en oppfordring vi herved ønsker å overbringe ministeren.

Barnevernsinstitusjoner, BUP og andre psykiske helsetjenester jobber med de samme barna, ofte med samme mål. Men det er svært ulike betingelser og tjenestene sorterer under ulike direktorater og ulike departementer og med ulike rammebetingelser. De har ulik tilgang på tiltak og ulike kriterier for tiltak. Dette skaper svært unaturlige og uhensiktsmessige skiller hvis målet er å sikre at barn og ungdom møtes med et helhetlig perspektiv og innsats. Vi oppfordrer Horne og Høie til å lete etter hva slags samfunnsmandat og hvilke rammevilkår som kan tjene de utsatte barna som er i fokus her.

I barnevernsinstitusjonene for ungdommer har man et helhetlig ansvar for ungdommen. God miljøterapi er i sitt vesen både omsorg og behandling. God miljøterapeutisk behandling får man ved å ha riktig kompetanse og felles forpliktelser.  Vi tror derfor at det er en god ide å samle kompetansen som kan hjelpe disse ungdommene under ett tak gjennom å videreutvikle barnevernsinstitusjonene ved å tilføre mer spesialisert kompetanse, slik som BUP for eksempel innehar, og ved å sørge for at ledelsen sikre trygge og utviklende vilkår også for de ansatte. De som skal hjelpe andre, må også tas vare på, og ledelse som får virkemidler gjennom ressurser og lovverk vil kunne sikre et helhetlig omsorgs- og behandlingstilbud for ungdommer som har det svært vanskelig.

Psykologer og barnevernspedagoger er to viktige profesjoner i feltet, som bør samhandle mer mot felles mål. De er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne løse oppdraget rundt ungdommene. Når etatene i dag ikke lykkes, tror vi at hovedutfordringen ligger i at verktøyene som gjør at begge forpliktes til å arbeid med et helhetlig omsorgs- og behandlingstilbud rundt ungdommen ikke finnes. I dag jobber både barnevernspedagoger og psykologer om hverandre i de ulike etatene. Vi samarbeider, men mangler felles virkemidler.Når hjelpetilbud til særlig utsatt ungdom er fragmenteres, sklir stolene fra hverandre, hull oppstår og ungdom rammes. Det kan bli farlig for ungdommene som rammes og for samfunnet. Det blir etter vårt syn for lettvint når statsrådene fremholder at dårlig samarbeid mellom profesjoner er en av de største utfordringene. Det høres nesten ut som de tror profesjoner ikke vil samarbeide. For, vi vil og vi gjør det i dag! Men statsrådene må lytte når vi forsøker å fortelle at betingelsene våre ikke jobber for dette samarbeidet. Politikerne og myndigheter må bidra til å endre rammebetingelser og forutsetninger i lov og rammeverk med mål å sikre felles betingelser og felles forpliktelser overfor særlig utsatt ungdom. Ved å sette de mest sårbare ungdommene i sentrum kan vi rigge systemene slik at det er de som trenger det mest som får mest og best hjelp.