POLITISK FREMSYN ELLER BAD I TJÆRE OG FJÆR?

I et demokrati må personlige hensyn vike fremfor hensyn til partiet. Om partileledelsene i Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre lykkes, vil resultatet fra kommunevalget om to år vise.

Ordspillene står i kø for å beskrive det politiske teateret som utspiller seg i Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti nå. Det kreves ekstraordinær politisk teft og lederegenskaper i de tre partiene for å ikke leve opp til dem alle.

Sett utenfra tillater vi oss denne analysen og tilrådningen:

 

ARBEIDERPARTIET kan vanskelig gå til valg med Jonas Gahr Støre som leder om fire år. Støre fikk sin sjanse som han og hans rådgivere forspilte gjennom feil strategi og dårlig håndtering av personlige økonomi. Derfor bør Støre på en elegant måte legge forholdene til rette for et lederbytte.

Den lederen som peker seg ut til å ta partiet over til regjeringskontorene er dagens nestleder Hadia Tajik. Hun er intelligent, erfaren og har politisk teft. Det er Støres oppgave å legge forholdene til rette for henne uten en opprivende maktkamp med Trond Giske. Han bør på sin side innse, som Per Kristian Foss gjorde i Høyre, at tiden dessverre gikk i fra han.

Hadia Tajik er sannsynligvis den eneste av dagens sosialdemokrater som kan gi de unge og urbane et troverdig alternativ til De Grønne og SV. Målgruppen ”unge og urbane” blir stadig større, enten de bor på Grünerløkka eller i Løiten og er 19 eller 49 år gamle. Om fire år kan de avgjøre valget.

 

VENSTRE tror partiet må velge mellom pest, kolera eller langsomt selvmord. Dette i form av regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet, opposisjon med fare for å måte felle regjeringen eller å sitte stille i opposisjon og svelge nederlag-på-nederlag.

Valgets kval er selvforskyldt. Partiledelsen sendte sine fotsoldater ut på dørbanking med budskapet ”Venstre støtter ikke en FrP-regjering”. Hvis Venstre nå går inn i regjering med FrP vil partiet fremstå som ryggløst og ha et mer enn håpløst utgangspunkt for kommunevalget om to år.

Løsningen for Venstre bør være opposisjon i to år og så gå i regjering med eller uten FrP de siste to årene. Dette kan kommuniseres klart og tydelig i kommunevalgkampen. Da beholder Venstre dagens velgere og kan skryte på seg at de vil ta opp kampen med FrP i regjeringsposisjon.

 

KRISTELIG FOLKEPARTI bør i det store og hele gjøre som Venstre. Opposisjon frem til kommunevalget og posisjon etterpå. Problemstillingen er den samme – og løsningen likeså.

I tillegg bør Knut Arild Hareide tenke gjennom konsekvensene av at vi har fått mange nye landsmenn som er svært opptatt av trosspørsmål og familie. Hvis ikke Kristelig Folkeparti skal dø ut med bedehusene på Vestlandet, bør Hareide se at det kan finnes et grunnlag for et parti som prioriterer livssyn og familie. Både med og uten K.

Kampen for en slik omlegging blir ikke enkel, men nødvendig. Partiet har fire år på seg og kan neppe finne en dyktigere og mer sympatisk leder til å drive omleggingen fra Kristelig Folkeparti til Folkepartiet.

I tillegg til nye velgergrupper med religiøse livssyn kan også andre grupper fanges opp. Eksempelvis høyrevelgerne som stemte AP i desperasjon mot Høyres samarbeide med Fremskrittspartiet. Fjernes ”Kristelig” og Folkeparti beholdes, kan mange ikke-troende akseptere at partiet arbeider for livssyn. Bare ikke ett livssyn prioriteres fremfor andre.

 

I Arbeiderpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vil mange med sterke meninger og personligheter heve røsten på bakgrunn av begge egenskapene. I et demokrati må egne hensyn vike fremfor hensyn til andre. Om partileledelsene i de tre partiene lykkes, vil resultatet fra kommunevalget om to år vise.