UNIO – KJEDELIG STATSBUDSJETT?

 


Erik Orskaug, sjeføkonom i Unio


 

Dagen etter budsjettframlegget hadde morgennyhetene allerede glemt statsbudsjettet. Statsminister Solbergs kommenterte raskt grunnen: «Et rimelig kjedelig budsjett». La oss likevel ta en titt.


Regjeringen ser lysere på utviklingen i norsk økonomi enn de fleste. Nasjonalbudsjettets anslag for privat konsumvekst i 2018 er betydelig høyere enn anslagene til SSB og Norges Bank fra september, også sammenliknet med regjeringens eget anslag i Revidert Nasjonalbudsjett. Siden privat konsum står for over halvparten av verdiskapingen oppjusteres også veksten i fastlandsøkonomien (2,5 pst) til godt over såkalt trendvekst (2,1 pst) hvor SSBs og Norges Banks siste anslag ligger. Mye av usikkerheten framover er knyttet til styrken i husholdningenes forbruksvekst. Svak bedring i arbeidsmarkedet og forventninger om høyere reallønnsvekst trekker opp, usikkerhet om boligpriser og renter trekker ned.

Arbeidsledigheten på vei ned, svak sysselsettingsvekst

Regjeringen anslår at AKU-ledigheten går ned fra 4,3 pst i år til 4,0 pst i 2018, tilsvarende en nedgang på om lag 8 000 helt arbeidsledige til et nivå på om lag 112 000. Sysselsettingen tar seg også noe opp, en vekst på 1,1 pst er høyere enn veksten i befolkningen (15-74 år) og dette gir en svak bedring i yrkesdeltakelsen på 0,1 prosentpoeng.

Sysselsettingsandelen er imidlertid fortsatt langt under nivåene både før oljeprisfallet (1,5 prosentpoeng) og før finanskrisa (4,9 prosentpoeng). Nasjonalbudsjettets framskrivninger til 2019 viser at de lave yrkesandelene ikke ventes å gå ytterligere opp. Dette understreker at også regjeringen anslår bedringen i arbeidsmarkedet som svak. Lavere arbeidsledighet skyldes derimot ikke vekst i sysselsettingen, til det skapes det for få arbeidsplasser, men uttrekning, utstøting og overgang til utdanning eller passivitet.

Lønnsveksten tilbake på normalen

Regjeringens optimistiske anslag gjelder også reallønnsveksten. Med en nominell lønnsvekst på 3 pst og en prisvekst på 1,6 pst blir reallønnsveksten 1,4 pst. i 2018. Dette er en del høyere enn anslaget fra SSB som ligger på 1,1 pst, men om lag samme nivå som Norges Banks siste anslag.

Dette kan tyde på at «unntakstilstanden» på lønnsområdet etter oljeprisfallet i 2014 er over og at vi kommer tilbake til den «normale» vekstbanen for lønningene. Dette er i tilfelle helt etter boka hvis vi ser på hvordan Holden III-utvalget i sin tid analyserte hva som ville skje med lønnsveksten etter et oljeprisfall, innhenting til normal lønnsvekst etter 3-5 år alt avhengig av om oljeprisfallet var tilbudssidedrevet eller etterspørselsdrevet. Partene i arbeidslivet har gitt et helt avgjørende bidrag til krisehåndteringen etter oljeprisfattet i 2014. Moderate oppgjør og en betydelig kronesvekkelse har styrket konkurranseevnen og lagt grunnlaget for ekspansjon i tradisjonell industri, sjømat, reiselivsvirksomhet mv.

Finanspolitikk og oljepengebruk

Finanspolitikken ventes å ha en meget svak ekspansiv effekt i 2018. Det legges opp til å bruke 231 mrd. oljekroner tilsvarende 2,9 pst av oljefondet. Det er 6 mrd. flere kroner enn anslått i år og nesten 6 mrd kroner mindre enn den nye krittstreken på 3 pst. av fondet. Den såkalte budsjettimpulsen tilsvarer økte utgifter på 3 mrd. kroner, så nær et nøytralt budsjett som det går an å komme.

«Alle» forståsegpåere sier nå at et nøytralt budsjett er riktig og at oljepengebruken er riktig. Det er rart all den tid de samme forståsegpåerne har klaget over at regjeringen har brukt alt for mye oljepenger de siste fire årene, 20 nye milliarder hvert år. Unio mener at oljepengebruken har vært om lag riktig de siste årene. Vi har derimot vært sterke kritikere av innretningen av finanspolitikken. De store skattelettelsene i forrige stortingsperiode på til sammen 23 mrd. kroner kunne vært brukt langt mer målrettet for å styrke sysselsettingen og den framtidige vekstevnen til norsk økonomi. Uten disse skattelettelsene kunne oljepengebruken også vært noe lavere.

Skattelettepause

I budsjettforslaget for 2018 følger regjeringen opp skattereformen som fikk bredt flertall i Stortinget våren 2016 der bl.a. overskuddsskatten settes ned til 23 pst og formuesskatten for aksjer og driftsmidler reduseres. Samlet gis det 3 mrd. kroner (årsvirkning) i skattelette neste år, samme beløp som for skattereformen. De øvrige skatteforslagene i budsjettforslaget går mao. i null.

For første gang kan vi begeistret lese i budsjettdokumentene at «Regjeringen fremmer flere forslag som bidrar til å utvide skattegrunnlagene». Etter å ha svekket finansieringen av framtidig velferd med 23 mrd. kroner i forrige stortingsperiode var det sannelig på tide. Det viktigste forslaget «Tesla-avgiften», står alene for en utvidelse av skattegrunnlaget på 460 mill. kroner, er allerede skutt ned av støttepartriene Venstre og KrF.

En «følgehendelse» av den nevnte skattereformen er reduksjonen i skatt på alminnelig inntekt for personer til 23 pst. Dette tas igjen i økt trinnskatt. Før kalte vi slike skatteskifter som omlegging fra nettoskatt til bruttoskatt. Du husker kanskje Høyres og Frps holdning til det på åttitallet? Regjeringen Solberg har i sin regjeringstid redusert nettoskatten for personer med ett prosentpoeng hvert år fra 28 pst i 2013 til 23 pst i 2018. Det innebærer at rentefradraget er redusert med 18 pst (5 prosentpoeng) på disse årene. Lave renter vil ikke vare evig. Når rentene stiger vil det derfor svi ekstra.