FREMSKRITTSPARTIET OPPSUMMERER – HEKTISK NÆRINGSPOLITISK ÅR


Morten Ørsal Johansen, stortingsrepresentant Fremskrittspartiet


Et politisk år går mot slutten. Det markerer også at vi er på vei inn i et nytt. Den følelsen jeg sitter igjen med når jeg skal oppsummere, samt rette blikket fremover, er at 2017 og 2018 vil være, og har vært, to år knyttet til stor spenning og usikkerhet.

Når nyttårsrakettene var ferdig opptent og det var blitt 2017, skjønte jeg at vi skulle inn i et politisk år som ville innebære tøffe tak, nervøsitet og forventninger. Dette merker jeg alltid når jeg vet at klokken har tikket inn i et valgår der et nytt Storting skal settes sammen.

For Fremskrittspartiet var dette særlig spennende. Ville velgerne gi oss fire nye år og dermed gi oss mulighet til å fortsette prosjektet vi startet for fire år siden? Eller ville det skje som daværende meningsmålinger antydet, at Erna Solberg skulle skiftes ut med Jonas Gahr Støre?

Nå sitter vi på fasiten, og det er med stor glede at vi avslutter dette året, og går inn i et nytt, i visshet om at vi fremdeles skal ha en hånd på rattet. Dette har åpenbart også preget det politiske ordskiftet i næringsdebattene, og de andre debattene for øvrig – særlig inn mot valgkampen.

Vi startet året med å vedta nye retningslinjer for pelsdyrnæringen. Denne skulle videreføres, men med en rekke skjerpelser med hensyn til regelverk knyttet til dyrevelferd og bærekraftig drift av næringen. Det var tøffe tak, men jeg mener at sluttresultatet var til det beste for næringen og dyrene. Dette var imidlertid min føreste påminnelse om at 2017 ville være et krevende politisk år.

Etter at denne ble banket gjennom i Stortinget ble Jordbruksmeldingen lagt frem. Dette var en svært viktig melding som ville ha stor betydning for jordbrukets rammebetingelser i årene som kommer. Jeg likte veldig godt formålet med denne meldingen. Dette dokumentet skulle sørge for at jordbruket skulle gjennomgås for å møte nåtiden og modernisere jordbrukets rammebetingelser for fremtiden. Det var på tide å utfordre jordbrukets mange «gammeldagse» løsninger til det beste for at næringen skal vokse i årene som kommer. Behandlingen ble krevende, og det ble gjenspeilet i flere utsettelser av sluttbehandlingen. Prosessen var derfor like tøff som den var spennende.

Så kom Industrimeldingen. Nok en svært viktig melding. Det har ikke blitt lagt frem en industrimelding for Stortinget siden 1981. Det var derfor interessant å være med å behandle denne. Norsk økonomi har vært under press, men situasjonen har bedret seg i 2017. Debatten om hvordan norsk industri skulle tas videre med hensyn til digitalisering og modernisering, ble særlig viktig med hensyn til hvordan norsk økonomi skulle fortsette veksten i 2017 og i fremtiden.

Mitt utgangspunkt var at fremtidens industripolitikk også må legges til rette for at næringslivet kan omstille og utvikle seg. Behovet for omstilling vil øke, noe som vil skape utfordringer og muligheter. Omstilling er regelen, ikke unntaket i norsk næringsliv, og dette gjorde arbeidet desto viktigere.

Før vi startet valgkampen rakk vi også å se hvordan stemningen var for å gjøre noe med pliktsystemet for torsketrålene. Dere vet resten av historien på den visen, men dette gjenspeilet også hvilke tøffe tak som måtte til for å få noe gjennom i nasjonalforsamlingen. For å oppsummere våren 2017 var den på ingen måte kjedelig, og på alle måter spennende.

Som nevnt innledningsvis var det helt fantastisk at vi to ganger på rad har fått belønning for alle de timene vi drev valgkamp. Dette har gitt, og skal gi oss, gode muligheter til å være med på å bestemme hvilken næringspolitikk dette landet skal ha i tiden som ligger foran oss. Vi er nå i gang med å behandle en rekke såkalte «representantforslag» og hva som blir resultatene av disse, vet vi bedre når det står 2018 på toppen av kalenderen. Jeg er også spent på hvordan sluttresultatet blir av den igangsatte utredningen av norske lønns- og arbeidsvilkår for norske sjøfolk.

Jeg nevnte også innledningsvis at 2018 også vil bestå av spenning og usikkerhet. Grunnen for at jeg mener det er at Venstre vil gå i regjeringsforhandlinger med oss og Høyre. Om det imidlertid blir noen nye ansikter på Slottsplassen i 2018, gjenstår å se.

 

 

 

Annonse