SURT MED SØTT I ØSTFOLD

Det er ikke alltid lett å være søt. I hvert fall ikke om man produserer søtsaker og pålegges avgifter som sender konsumentene på ”harry-tur” til Søta Bror. Vårt naboland tar i mot avgiftsmette men ellers tørste og sultne nordmenn med åpne kassaapparater.

Ikke bare sender norsk avgiftsnivå landets innbyggere på ”reatur”, men også det offentlige og næringslivet stimuleres til det samme. Norge har gjennom EØS-avtalen betalt seg inn i et system som heter Interreg. Det innebærer at skandinaviske samarbeidsprosjekter kan få penger fra (Norge og )EU. Forutsetning er at man står distansen og har midler til omfattende søknadsprosesser der kostbar ekstern konsulentbistand er påkrevet.

Når man først har ”kjøpt seg” pengestøtten gjennom bruk av dyre konsulenter, får man på informasjonsmøter med Interreg. klare råd for hvordan sette sprett på resterende midler.

For det første skal det gjennomføres ”skandinaviske samlinger”. Det vil si møter på konferansehotell med overnatting. De bør skje på svenske konferansehotell. De norske er for dyre. Man får mest konferanse for Interreg pengene i Sverige. Strømstad passer perfekt på grunn av avstand midt mellom Oslo og Gøteborg, men på rett side av lavprisgrensen.

Det neste rådet man får er å ikke ta med dansker. I Danmark er det (dyre) regide krav til regnskap og revisjon av Interreg-midler. Faktisk så dyrt at det nesten ikke blir penger igjen å legge på de svenske konferansehotellene.

Interreg-systemet har i utgangspunktet en god ide om skandinavisk samarbeide og næringsutvikling. Men de gratis pengene er såpass dyre og tidkrevende at det nesten bare er offentlige virksomheter, kommuner og fylker som deltar. Det var kanskje ikke meningene?

Vi har derfor stor sympati med reiselivs- og næringsmiddelindustrien med nærhet til Sverige. Å sitte i Østfold å se både private og offentlige fare forbi på “harry-handel” i Sverige må være surt, uansett hvor søt man enn måtte være.