SKAL DET OFFENTLIGE DRIVE BUTIKK?

 

Et utvalg nedsatt av Nærings- og fiskeridepartementet og ledet av professor Erling Hjelmeng har kommet med forslag til omorganisering av offentlig sektor. Dette for å unngå at det offentlige konkurrerer ut private basert på konkurransefordeler.

Bakgrunnen er at staten eller en kommune/fylkeskommune har fordeler som private ikke har når det tilbys tjenester i et marked: Konkursforbud og skattefritak. Også interkommunale selskaper organisert etter lov om interkommunale selskaper har et konkursforbud, men er som utgangspunkt skattepliktig. Skattefritak  og konkursforbud kan komme i konflikt med EØS-avtalens forbud mot offentlig støtte.

Et av forslagene for å bøte på dette er at offentlig virksomhet som driver næringsaktivitet skilles ut i aksjeselskap. Et annet forslag er å innføre utvidet skatteplikt for offentlig virksomhet.

Samtidig er statsstøtteregelverket fullt av unntak fordi det markedsliberale EU erkjenner at ikke alt kan løses gjennom markedet. Noen ganger skyver aktører med egen agenda EØS-avtalen foran seg, uten at det er en rettslig grunn til dette, og det setter også EØS-reglene i vanry.

Handlingsrommet er ofte større enn man tror, men Norge kan kanskje ha en tendens til å være mer «katolsk enn paven» når man gjennomfører markedsreglene?

I publiseringen av rapporten uttaler næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H): «Vi ønsker også å se på om det er tiltak Norge bør gjennomføre, selv om vi ikke er forpliktet til å gjøre det. Jeg ser frem til å lese rapporten, og jobbe videre med denne saken».

Dersom man leser den 260 siders rapporten grundig synes problemet med skattefritak og konkursforbud å være nokså marginalt?

Statens engasjement i kommersiell virksomhet er allerede etablert i egne selskaper, for eksempel Statkraft, og mange selskaper er delprivatisert. For kommunen har man også løst skattefritaket gjennom endringer i skatteloven. Det gjelder kommuner som på enkelte sektorer driver næringsvirksomhet. Eksempler på dette er avfall og energi. På disse områdene er det allerede foretatt selskapsutskilling, med noen få unntak.

Mange aktiviteter som det offentlige driver med til glede for allmennheten, er tjenester som ikke bør være fullt ut kommersialisert, eller hvor det er særlig viktig at offentlige har kontroll. Folkehelsen er et eksempel som ikke bare bør være et privat anleggende.

Treningssenter er et område som er kommersialisert, samtidig som det gir et viktig bidrag til folkehelsen. Derimot kan en stille spørsmål ved om f.eks. en kommune ikke lenger skal investere i svømmebasseng til glede for innbyggerne? Dette fordi det blir deltagelse i et «marked» der private aktører også kan ha investert i treningshaller med svømmebasseng – i noen kommuner? I andre kommuner er det kanskje ikke kommersielt markedspotensiale for svømmebasseng. Om innbyggerne skal lære å svømme, må kommunen bokstavelig trå til.

Skal man slutte med cafeer i sammenheng med museum og konserthus fordi dette anses som en kommersiell aktivitet?  Eller skal kommuner tvinges til å etablere aksjeselskap for museer og cafedrift?

Skal man innføre skatteplikt på denne type aktiviteter, der overskuddet alternativt ofte går til allmenne formål (idrett, kultur ol)? Skal offentlige kontorlokaler stå tomme fordi utleie i markedet vil føre til krav om selskapsutskilling? Vi håper ikke reguleringen vil gå så langt og håper professor Hjelmengs utredning vil skape en debatt som ender med fornuftige grenser.

Har kommuner investert i et biogassanlegg som finansieres over husholdningenes gebyrer, bør restkapasitet kunne selges i marked, slik at restauranter, hoteller og butikkjeder i området kan levere matavfall til anlegget. Både miljøet, næringslivet og husholdningene har fordeler av dette. Det er allerede regulering på plass i form av krav om regnskapsmessig skille mellom selvkost og næring, og skatteloven har innført skatteplikt på næringsavfall.

Det er viktig å ha med seg at selv om det offentlige fortar investeringen, er det ikke dermed sagt at det offentlige alltid må drifte selv. Det er fullt mulig å sette driften ut på anbud. Ta eksempelet der det offentlige foretar investering i et svømmebasseng. Det er fullt mulig å sette driften ut på anbud, men med betingelser at det skal være åpent for alle, og lignende vilkår man mener er viktig å ivareta for å sikre offentlige velferdstjenester. Dette kan være en måte å sikre forretningsmessig drift, samtidig som man ivaretar offentlige interesser.

EØS-avtalen har ett handlingsrom og regjeringen bør ikke gå lenger enn det avtalen krever. Offentlig infrastruktur må fortsatt kunne stilles til disposisjon for næringslivet der det er ledig kapasitet, uten at man tvinges til å skille dette ut i aksjeselskap.

Skal man gå lenger enn det EØS-avtalen krever bør det i alle fall kreves grundige utredninger og dokumentasjon for at dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt.