HENGES DEN SOM HENGES SKAL

Som nærmeste berørte (kontor) nabo til Stortingets garasjeutgraving har inhabilitet avholdt fra kommentar til landets mest omtalte garasjebygging. Daglige mentale og fysiske rystelser forhåndsannonsert av falsk trompetspill dirigert av østeuropeere i gule refleksdresser på andre året har vi klart å fordøye.

Til i dag.

For nå er skandalen i ferd med å bli en politisk (straffe)sak. Med påfølgende massemedial domsavsigelse og historieskriving.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre siteres i flere aviser på at stortingspresidenten bør tre til side og erstattes av en annen fra Høyre. I tillegg har flere politiske kommentatorer krevd et samme. Galgen er klar. Noen skal henges.

Hvordan kunne det gå så galt og er det riktig at Høyres mest kunnskapsrike kulturpolitiker bør ta hele ansvaret og trekke seg?

Årsaken til elendigheten er soleklar. Stortingets påtok seg ansvar som byggherre, noe det ikke fantes kompetanse til. Hvem tok den beslutningen?

Kombinert med dette begynte man å bygge før man visste det egentlige behovet for anlegget og utvidet underveis. Hvem tok disse beslutningene?

De tekniske og praktiske utfordringene ved å grave midt i hovedstadens sentrum og oppskalere prosjektet underveis var heller ikke kvalitetssikret på forhånd. Hvem er ansvarlig for det?

I tillegg har det vært stor turn-over i presidentskapets blant andre ”medansvarlige”. Slipper disse fra et eventuelt medansvar de skulle hatt?

Det er flere spørsmål som bør besvares.

Er det så riktig at Olemich Thommesen trekker seg som stortingspresident? Svaret må være et betinget ja. Han er øverst ansvarlig. Vi er glade i å “ta de skyldige” i Norge. Spesielt de som ikke legger seg på ryggen og ber ydmykt om unnskyldning. Det mest overraskende med garasjeskandalen er derfor at kun stortingsdirektøren har skjønt dette. Om enn litt sent.

Betingelsen for at Thommessens avgang på ett eller annet tidspunkt skal ha en funksjon, må  være at det settes ned en uhildet granskingskommisjon som detaljert kan identifisere problemer, forklare dem og utarbeide rapport som kan gi forbedrings- og læringspunkter. I tillegg bør altså ansvaret fordeles på de som faktisk har bidratt – eller deltatt – i at problemene har oppstått.

Olemich Thommesen var en av Høyres beste kulturpolitikere i mange år. I opposisjon var han en kulturpolitisk institusjon i partiet Høyre. Det kan virke som om Erna Solberg mente at Thommessen ville gjøre en bedre jobb som stortingspresident enn som det opplagte valget han egentlig var som kulturminister. Var det en politisk avgjørelse lik avgjørelsen om ikke å utnevne Nikolai Astrup til Klima- og miljøminister, eller var det “egnethet”?

Med fasit i hånd kan det se ut til at flere av arbeidsoppgavene som ble lagt på stortingspresidenten var av en karakter mer utfordrende enn hva en kulturminister ville ha møtt. Således kan en si at Erna Solbergs disponering av Thommessen kanskje var feil.

Han hadde sannsynligvis levert bedre for Høyre som kulturminister.

Nå ble ikke Thommessen kulturminister. Hadde han blitt det, er det store muligheter for at en annen høyremann hadde sittet i Thommessens sted med noen av – for ikke å si – de samme problemene. Derfor skal man være forsiktig med å gjøre narr av hovedpersonene i prosjektet og kanskje heller lese den fremtidige granskingskommisjonens rapport før man feller historiens dom.