LOBBY TILBAKE TIL FREMTIDEN!


Torbjørn Leidal


Næringslivet blir mer og mer avhengig av påvirkningsarbeid rettet  mot myndighetene for å overleve. Rammevilkårene endres hurtig og med påfølgende endringer i markedet som konsekvens.

De fleste næringsaktører er derfor organisert i interesseforeninger eller næringspolitiske organisasjoner som skal ivareta og representere næringspolitiske interesser. Slik har det vært i mange år. Et system som fungerte helt til for 5-10 år siden. Da skjedde det flere endringer raskt som vendte opp ned på den næringspolitiske virkeligheten for mange markedsaktører.

Den teknologiske utviklingen førte til at mange måtte investere i datasystemer- og programmer som erstattet manuelle arbeidsoppgaver innen produksjon, personaladministrasjon, kommunikasjon, innkjøp, markedsføring og ledelse.

Klima- og miljutviklingen gjorde at vi fikk strengere lover og regler for produksjonsprosesser, sortering av avfall og ikke minst håndtering av avfall. Ord som ”bærekraft” og ”sirkulær økonomi” resulterte i at vi fikk nye ledelse-filosofier for hvordan endringsprosesser skulle gjennomføres. Ord som ”disruptiv” ble vesentlig å forstå sammen med den nye vekkelsen:

”Endringsledelse – sørge for at virksomheten effektivt kan ta i bruk nye løsninger og arbeidsmåter, samtidig som det opprettholdes en tilfredsstillende produktivitet og i tillegg ta vare på menneskelige ressurser.”

De næringspolitiske organisasjonene forsto at det ble tøft å hanskes med reguleringskåte myndigheter. De på sin side ble inspirert av Bryssel og internasjonale krav og forventninger på oppegående land med levestandard, betalingsevne og omdømmeambisjoner i verdensklasse. Derfor gjorde de næringspolitiske foreningene seg store ved å dels slå seg sammen og dels invitere nye grupper medlemmer inn. By og land, private og offentlige – hand-i-hand.

Dessverre druknet de næringspolitiske ambisjonene i interessemotsetninger. Jo større en næringspolitisk forening eller interesseorganisasjon er, jo større er sjansen for at den ikke kan tilfredsstille vesentlige grupper av medlemsmassen og deres rammevilkårsbehov. De strider ofte mot andre vesentlige medlemsgruppers interesser.

Stortingets komiteer river seg derfor ofte i håret. Hva mener de næringspolitiske organisasjonene om konkrete utfordringer og saker? Svarene blir ofte: ”- På den ene siden mener vi slik og på en annen side kan man se det sånn.”

Svaret er et egentlig – det kan vi ikke svare på fordi våre medlemmer har motstridene interesser i denne saken!

Resultatet blir at medlemmene må svelge at deres noen-hundre-tusen-i-året kontingenter ikke kan brukes til å endre viktige rammevilkår for å klare konkurransen mot utlandet eller andre trusler. Konsekvensen blir å dra i gang en rammevilkårsaksjon i egen regi. Ofte får man egen næringspolitisk organisasjon mot seg. Regningen fra PR-byrået kommer på en million og saken gikk ikke gjennom. Dels også fordi DN og Aftenposten ikke nappet på saken.

Hva er så løsningen?  Sannsynligvis må næringslivet revurdere mye av det endringsarbeidet man har gjennomført de siste årene.

For det første må man organisere seg i næringspolitiske foreninger som kan kjempe for medlemmenes interesser. Er foreningen for stor – etabler en mindre.

Dernest må markedsaktører begynne å annonsere i redaksjonelt redigerte medier, slik at de samme mediene får finansiell styrke til å utføre sitt samfunnsoppdrag: – kritisk granske og rapportere fra og om det som skjer i samfunnet. Har man ikke råd til journalister, blir det ikke skrevet artikler.

Så enkelt – og så vanskelig er det. Lobby tilbake til fremtiden

Annonse