Verdens dyreste miljøpolitikk – oljedopet og uten bærekraft?

Kommentar: Det kan være grunn til å minne våre politikere om at det er noe som heter økonomisk bærekraft, også i verdens dyreste miljøpolitikk.

Aftenposten har i disse dager en prisverdig serie artikler om internasjonal avfallspolitikk. Avisen belyser problemer ved at de vestlige land har løst mye av sin gjenvinningspolitikk på å eksportere avfall. Næringspolitikk.no vil her bidra med en nasjonal vinkling.

Norge er størst, vakrest og best. Det er et bilde våre politikere ønsker at omverden skal ha, koste hva det koste vil. Når det gjelder miljøpolitikk bør vi sette spettet i bakken og tenke to ganger før vi lar de neste milliardene rulle. De foregående milliardene har en stor mangel – økonomisk bærekraft. Her er en av historiene som forteller hvordan det kan skje:

I 2006 og 2007 sendte daværende Statens Forurensingstilsyn (SFT – nå Miljødirektoratet) ut brev til alle norske kommuner om at 1.juli 2009 ble det innført deponiforbud av «nedbrytbart avfall». Kommunene fikk ansvar for å etablere behandlingsløsninger. Ca.70 av landets kommuner investerte i økt kapasitet i eksisterende avfallsforbrenningsanlegg eller bygget nye anlegg. Resterende kommuner skulle kjøpe kapasitet «i markedet».

Les også: KS Bedrift utfordrer regjeringen med fire forslag for å øke plastgjenvinningen

For de 7o kommunene som var med på å oppfylle norsk miljøpolitikks kanskje største løft, ble det dessverre økonomisk bakrus av dimensjoner. Da deponiforbudet ble innført 1.juli 2009, kom dette midt i konsekvensene av den internasjonale finanskrisen. De  nesten 490.000 tonnene med avfall som skulle gå fra deponi(søppeldynger) til gjenvinning i 2009, ble sendt til Sverige. Årsaken var at svenskene nesten over natten fikk redusert avfallstilgangen sin med 15-20 prosent. Samtidig tok svenskene i bruk ny forbrenningskapasitet slik at behovet for avfall til forbrenning også økte. På toppen av det hele ble det billigere å brenne i Sverige fordi svenskene fjernet en forbrenningsskatt.

De kommunene som satt med dyre, norske forbrenningsanlegg måtte plutselig konkurrere med svenske forbrenningsanlegg. De 370 norske kommunene som ikke hadde investert i «energigjenvinning» kunne dra nytte av «harryhandel».

Det sier seg selv hvordan økonomien ble for de 70 norske kommunene som hadde investert i egen kapasitet. Kommunale skattebetalere – innbyggere og næringsliv – fikk ta smellen og dekke tapet over kommunale gebyrer eller skatter.

Thema Consulting Group oppsummerte urettferdigheten og konsekvensene i en rapport for Avfall Norge der man anbefalte at Norge burde ta i bruk en beskyttelse, i EU kjent som «nærhetsprinsippet» her oppsummert av advokat Hanne Torkelsen.

Denne historien settes i interessant historisk perspektiv av to masterstudenter ved Universitetet i Agder. De to studentene – Christine Anett  Bruhn og Ragnhild Bergan Grimstad – konkluderer i sin masteroppgave som ble levert i sommer , «Gjenvinningsøkonomi – en analyse av økonomiske forhold som påvirker norsk husholdningsavfall»   med at, sitat:

«Det viser seg at kommuner med høy andel materialgjenvinning og kommuner som har medeierskap i et norsk forbrenningsanlegg, i snitt har et høyere renovasjonsgebyr».

Les også: Nordiske molbohistorier i avfallspolitikken

Det betyr i praksis at innbyggerne og næringslivet i de kommunene som investerer i klima- og miljøtiltak blir straffet økonomisk. Det lønner seg ikke å ta hensyn til klima- og miljøtiltak i Norge. De innbyggere, bedrifter og kommuner som sorterer minst og som kjøper behandlingstjenester i Sverige belønnes økonomisk, med andre ord.

Derfor kan det være grunn til å minne våre politikere om at det er noe som heter økonomisk bærekraft når man skal utforme, vedta og iverksette verdens dyreste miljøpolitikk. Ellers fortsetter den å være oljedopet og uten økonomisk bærekraft.

Forfatter har i flere år vært næringspolitisk rådgiver for Avfall Norge, Norsk Fjernvarme og energigjenvinningsanlegg i Norge og Sverige.

Annonse