Jo mere regjeringspartiene er sammen jo gladere blir opposisjonen

”En for alle – alle for en”. Sjelden har et gammelt ordtak passet bedre på en politisk situasjon og regjering enn hva den gjør i Norge etter at vi fikk en borgerlig flertallsregjering.

Uansett hvilke feiltramp som begås av eller i ett av de fire regjeringspartiene, så vil det skvette medansvar og politisk omdømmesøle på de andre samarbeidspartiene.

Forsmaken kom i gårsdagens tv-sendte debatt der Ropstad var særdeles uheldig med sin uttalelse om at ”hvis en kvinne klarer å bære frem ett barn, klarer hun to”. Uttalelsen vil henge ved de fire regjeringspartiene inn i neste valgkamp, selvom Ropstad i ettertid beklaget. En generasjon forbannede og fornærmede unge kvinner kan velge rødgrønt  selv når Venstre eller Høyre hadde vært førstevalg. Så lite skal det til å flytte stemmer.

For Arbeiderpartiet er dette en drømmesituasjon. Nå kan Støre angripe hele regjeringen med fire partier for hvert partis symbolsaker. Fremskrittspartiets innvandringspolitikk, Høyres formueskatt, Kristelig Folkepartis abortsak og Venstres manglende gjennomslag i miljøsaker.

Dette vet Arbeiderpartiet og denne kunnskapen vil bli vesentlig for partiets valgkampsstrategi. Jo lenger firepartiregjeringen sitter frem til neste valg, jo større blir slitasjen og jo flere saker får de rødgrønne som skyts til å angripe alle de fire partiene med.

For de borgerlige regjeringspartiene betyr det at på ett eller annet tidspunkt før valget må borgfreden oppheves slik at partiene kan drive valgkamp som selvstendige partier. Jo  nærmere valget de må opptre som ansvarlige regjeringspartier med solidarisk ansvar for hverandres saker og derved omdømme, jo lenger blir de utsatt for rødgrønnt angrep som medskyldige for samarbeidspartienes saker og ikke minst uttalelser.

Konsekvensen kan bli at vi de neste to årene vil oppleve en svært kompromissbasert politikk. Deretter 6 måneder med en av de råeste valgkampene i manns minne når alle partiene går ut i valgkamp og skal ta igjen for og markere sine merkesaker.

For næringspolitikere betyr det at det blir stillstand og vrient å selge inn saker frem til valgkampen starter. Til gjengjeld blir det om å gjøre å kjenne sin besøkelsestid da. I mellomtiden vil” den rødgrønne døren til politikkverkstedet” stå vidåpen for alle som har saker de brenner inne med. Spesielt om sakene har grønn valør, sosial profil og helst har blitt dumpet med dissens hos regjeringspartiene.