Arbeidsplassen kan bidra i sykmeldingskulturen


Elisabeth Ege, direktør Akan kompetansesenter


 

25. februar hadde legene og forfatterne Kaveh Rashidi og Sophie Berg en interessant og viktig kronikk i Aftenposten, «Vi har en syk sykmeldingskultur». Det er på tide at flere tar innover seg spørsmålet de to stiller i kronikken: «Tillater arbeidsplassen at Axel (med brukket bein eller psykiske lidelser, red.mrk) yter litt mindre en periode fremover? Eller har han en sjef som krever maksimal produksjon av alle sine ansatte? Vil kollegene støtte ham eller vise misnøye med den manglende motivasjon, energi og humør som preger en nyskilt mann som har falt tilbake i en depresjon?»

Kronikkforfatterne peker her på en sentral arena som i sykefraværsdebatten ofte blir glemt; nemlig arbeidsplassen. Akans rådgiver er ute på arbeidsplassene hver eneste dag og snakker om «elefanten i rommet», alkohol og spillavhengighet. Dette er spørsmål det er ubehagelig å snakke om, og der fastlegene dessverre ofte gir feil «medisin». Akan kompetansesenter har et godt samarbeid med Bedriftshelsetjenesten rundt om i landet, men vi ser at fastlegene ofte er for dårlige til å kontakte arbeidsgiver ved mistanke. Det nytter ikke å sykmelde en som sliter med avhengighet. Da vil problemene vokse seg større, og veien tilbake i arbeid blir mye lengre. Det er helt avgjørende at alle parter jobber sammen for å støtte og finne løsninger.

Regjeringen har startet sin inkluderingsdugnad; å få dem som i dag er utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Det er enda mer effektivt å beholde dem som står i fare for å falle ut, i arbeid og gi dem hjelp der de er. På samme måte som Axel med vond rygg, som Rashidi og Berg mener bør få tilrettelagt hjelp på arbeidsplassen fremfor å bli 100 prosent sykmeldt, må vi gjøre arbeidslivet i stand til å håndtere dem med rus- og spillavhengighet.

Vi vet ikke eksakt hvor mange personer det er i befolkningen som har rusproblemer. Vi vet heller ikke hvor stor andel det er blant ansatte i norske virksomheter som har problemer. Tall varierer fra at en halv prosent av de ansatte har alkoholproblemer til at det kan dreie seg om 2-3 prosent. Dette vil jo selvfølgelig avhenge av hvordan man definerer rusproblemer.Ulike studier viser at 10-15 prosent i arbeidslivet har et risikofylt alkoholforbruk.
Men at det er samfunnsøkonomisk kostbart, er klart. En beregning fra Samfunnsøkonomisk analyse gjort på oppdrag for Akan, viser at alkoholrelatert fravær og ineffektivitet koster arbeidslivet minst 1,1 milliard kroner per år.

Når det gjelder spill, viser den siste norske befolkningsstudien (UiB 2015) at ca. 3,2 prosent av befolkningen er problemspillere eller moderate risikospillere. Oversatt til faktiske tall er dette rundt 122 000 personer.

For begge disse gruppene kommer det i tillegg kostnader som ikke kan beregnes, som tiden leder bruker på bekymring, merarbeid for andre, arbeidsmiljøbelastning og en eventuell oppsigelse.

Og samfunnet taper langt mer enn de beregnede kostnadene for arbeidslivet. Disse kostnadene inkluderer blant annet langtidsfravær, arbeidsledighet, sykdom, ulykker og kriminalitet.